Lukas 10
1 Sidan tok Herren ut endå sytti læresveinar og sende deim fyre seg, tvo og tvo til kvar by og bygd som han sjølv skulde til.
Domnu Isusu dăpă aja akuljes ăntră jej šaptjezăč š doj alcă učenikurj š atrimjes kătă doj s pljače la intja aluj ăn tot trgu š ăn tot loku undje Isusu atribut s pljače.
2 Og han sagde til deim: «Grøda er stor, men onnefolki er få. Bed då honom som eig grøda at han vil senda ut arbeidsfolk til å hausta inn grøda si!
Kănd sa sprimit s pljače lja zăs: “Berba je marje, ali radnič jaštje uncără. Berba pripadnjaštje alu Domnuluj, daja rugăcăvă la jel s trimjată još maj mult radnič ăn berbă.
3 Far no i veg! Eg sender dykk liksom lamb inn i ulveflokken!
Ănčipjec akuma, ali păzăcăvă k trimjet p voj kašă p vojilje ăntră lumje karje kašă lupurj.
4 Ber ikkje med dykk pung eller skreppa eller skor, og gjev dykk ikkje i svall med nokon på vegen!
Nu dučec ku voj nič banj, nič tašna, nič altje sandalje. Nu stăc p drum ku lumja s nu pridjec vrijamja.
5 Kvar gong de kjem inn i eit hus, so seg fyrst: «Fred vere med dette huset!»
Ăn tuată kasa ăn karje untrăc s prenočic ănklo, majdată zăčec: ‘S dja Dimizov miru alu toc ăn asta kasă!’
6 Og dersom det er nokon der som er verd fred, so skal freden dykkar bia hjå honom: dersom ikkje, so skal han venda att til dykk sjølve.
Akă ăn aja kasă jaštje omu karje vrja miru ku Dimizov, jel osă ajbje miru ku karje voj la blagoslovit. Akă ănklo nuje om karje vrja miru ku Dimizov, jel nusă primjaskă ăla miru ku karje voj la blagoslovit.
7 Gjev dykk til der i huset, og et og drikk det dei byd dykk! For ein arbeidsmann er verd løni si. Flytt ikkje frå hus til hus!
Nu vu preselic d kasă ăn kasă! Boravic ăn aja kasă pănd fic ăn trgula š nu fic rušănošj s mănkăc š s bjec aja če vu dă, k kum zăčem: Radniku azaslužăt plata aluj.
8 Kvar gong de kjem til ein by, og dei tek imot dykk, so et det dei set fram!
Ali ăn tot trgu ăn karje untrăc š ănklo vu primjaštje fic zadovoljni ku aja če god vu dă s mănkăc.
9 Læk dei sjuke der er, og seg til deim: «Guds rike er kome nær dykk!»
Likujic ănklo p lumja karje bulnavj š zăčec alor: ‘Asta arată k cara alu Dimizov avinjit la voj!’
10 Men når de kjem til ein by der dei ikkje vil taka imot dykk, so gakk ut på gatorne og seg:
Ali ăn tot trgu ăn karje untrăc š ănklo nu vu primjaštje, išăc la ulicilje aluj š zăčec:
11 «Jamvel dusti som vart hangande ved føterne våre i byen dykkar, stryk me av oss; her hev de henne att! Men det skal de vita, at Guds rike er kome nær!»
‘Čak frikăm š prašăna d trgu alu vostru karje sa ljipit p pičuarje alu anuaštrje s vu upozorim p kazna alu Dimizov! Ali štijec k avinjit cara alu Dimizov!’
12 Eg segjer dykk: På den siste dag skal det ganga Sodoma likare enn den byen.
Vu zăk: Kănd vinja vrijamja d sud osă fije majušurje alu lumjej ruavă dăn trg Sodoma njego alu lumjej dăn trgula!”
13 Ve yver deg, Korasin! Ve yver deg, Betsaida! Hadde dei underi som er gjorde i dykk vore gjorde i Tyrus og Sidon, so hadde dei longe vendt um og sete i sekk og oska.
Isusu azăs: “Grjev vuavă, lumjo ăn trg Korozain! Grjev vuavă, lumjo ăn trg Betsaida! Akă njeko afukut čudurj ăntră lumje pogană ăn trg Tir š ăn trg Sidon karje jo afukut ăntră voj, jej već d kănd s okrinja dăla rov. Adučja cualje hrapave š šidja ăn činušă s pokazaskă žalostu.
14 Men det skal ganga Tyrus og Sidon likare i domen enn dykk.
Daja osă fije majušurje ăn zuvă d sud alu lumje ăn Tir š ăn Sidon njego vuavă ăn Korozain š Betsaida!
15 Og du, Kapernaum - skal du kann henda lyftast upp til himmelen? nei, til helheimen skal du støytast ned. (Hadēs g86)
A voj, lumjo ăn trg Kafarnaum, voj sigurno nusă vu drikăc pănla čerj samo daja če jo amfost ăntră voj! Nu! Voj osă vu slubudjec ănklo undje loku d kaznit.” (Hadēs g86)
16 Den som høyrer på dykk, høyrer på meg, og den som vandar dykk, vandar meg; men den som vandar meg, vandar den som sende meg.»
Atunča azăs alu šaptjezăč š doj učenikurj: “Kănd njeko punje urjajke la voj, aja je kašă kum punje urjajke la minje. Š kănd odbacaštje p voj aja je kašă kum odbacaštje p minje. A kănd njeko odbacaštje p minje aja je kašă kum odbacaštje p Dimizov karje ma trimjes.”
17 Dei sytti kom glade attende og sagde: «Herre, jamvel dei vonde ånderne lyder oss når me nemner ditt namn.»
Kănd sa tors šaptjezăč š doj d učenikurj la Isusu, ku drag azăs: “Domnulje, čak š sufljeti alji rovj askultă kănd lji zapovidim ăn lumje alu tov.”
18 Då sagde han til deim: «Eg såg Satan falla ned frå himmelen som eit ljon.
A Isusu lja zăs: “Štiuv, k amvizut p Sotona kum akăzut d čerj ka sklipjala.
19 Kom i hug: Eg hev gjeve dykk magt til å trøda på ormar og skorpionar og yver alt fiendens velde; og ingen ting skal gjera dykk den minste skade.
Vidjec, jo amdat vuavă tuată săla š autoritetu p Sotona, dušmanu alu Dimizov, s gazăc šărpj š škorpionurj. Nimika vuavă nu puatje s naudjaskă.
20 Men gled dykk ikkje yver det at ånderne lyder dykk, gled dykk heller for di namni dykkar er uppskrivne i himmelen!»
Ali nu vu radujic samo daja če p voj sufljeti alji rovj askultă, njego maj mult radujicăvă daja če Dimizov askris lumilje alji voštri p popis ăn čerj.”
21 I same stundi sagde han, sæl i den Heilage Ande: «Eg lovar deg, Fader, du som råder yver himmel og jord, for di du hev dult dette for dei lærde og kloke, og openberra det åt dei ulærde og barnslege! Ja, Fader; for soleis tykte du det best.
Atunča Sufljetu alu Svăntuluj aispunit p Isusu ku radostu š Isusu azăs alu Dimizov: “T slavjesk, Tato, tu karje vladješt ku čerju š ku pămăntu, čaj skuns istina d cara ata dăla lumje karje găndjaštje k je mudri š mintošj š če pokazăštj aja alu lumje karje kašă kupi karje vrjaj s ănvacă. Da, Tato, cije s sviđaštje s fač aja aša.”
22 Alt hev far min gjeve i mine hender; og ingen veit kven Sonen er, utan Faderen, og kven Faderen er, utan Sonen og dei som Sonen vil openberra det åt.»
Atunča Isusu azăs: “Tata alu mjov ma dat tot če jel arje. Samo Tata binje kunuaštje činje sănt jo, Bijatu aluj, š samo jo, Bijatu aluj, š ălja alu činje jo odlučjesk s l otkrijesk, binje kunuaštje činje je Tata.”
23 So vende han seg til læresveinarne sine i ser og sagde: «Sæle dei augo som ser det de ser!
Maj ănklo, kănd afost săngur ku učenikurlje aluj, š ja azăs: “Nurukošj ălja karje vjadje aja če vidjec voj.
24 For eg segjer dykk at mange profetar og kongar var huga til å sjå det de ser, og fekk ikkje sjå det, og høyra det de høyrer, og fekk ikkje høyra det.»
K istina je, mulc prorokurj š carurj avrut s vjadă aja če voj vidjec, ali na vizut; avrut s audă aja če voj audjec, ali na uzăt.”
25 Då gjekk det fram ein som var kunnig i lovi; han vilde freista Jesus og sagde: «Meister, kva skal eg gjera for å vinna eit æveleg liv?» (aiōnios g166)
Udată kănd Isusu ănvăca, njeki učitelj alu zakonu alu Mojsije sa skulat š antribat p Isusu s l iskušaskă: “Učiteljulje, če trjebje s fak s primjesk vječni život ku Dimizov?” (aiōnios g166)
26 «Kva stend det i lovi?» sagde Jesus; «korleis les du?»
A Isusu ja zăs: “Če skrije ăn zakonu alu Mojsije? Če tu razumještj če zăče?”
27 «Du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og med all din hug og med all di magt og med alt ditt vit, og elska grannen din som deg sjølv!» svara han.
Omu azăs: “Zakonu zăče: ‘Vrja p Domnu, Dimizov alu tov, ku tuată inima ata š ku tot sufljetu alu tov š ku tuată snaga ata š ku tuatje mincilje alji tjalje’ š ‘vrja p bližnji alu tov kum vrjaj săngur p tinje.’”
28 Då sagde Jesus til honom: «Du svara rett. Gjer det, so skal du liva!»
Isusu ja zăs: “Binje ajzăs. Făj aša š osă primješt vječni život.”
29 Men han vilde orsaka seg og sagde til Jesus: «Kven er då grannen min?»
Ali omu avrut s s spalje, š aša jel ăntrijabă p Isusu: “D činje rubjaštje kănd zakonu zăče ‘bližnji alu mjov’?”
30 Jesus tok upp spursmålet og sagde: «Det var ein mann som for frå Jerusalem ned til Jeriko, og fall i henderne på røvarar. Dei klædde honom naken og skamslo honom; so gjekk dei sin veg og let honom liggja der halvdaud.
Isusu aodgovorit ku asta vorbă: “Njeki om putuja dăn Jeruzalem ăn trg Jerihon š la napadnit fărăčoši š alat tot dăpă jel, la butut š apljikat. Š p omula alăsat s zakă skoro mort.
31 Det høvde so til at ein prest for same vegen; han såg mannen, men for radt framum.
Trjače p drumula slučajno popa alu židovilor. Kănd avizut p omu karje skoro mort, la zaobiđit š apljikat maj dăpartje.
32 Like eins ein levit; han kom til same staden og såg honom, men for radt framum.
Isto aša pănglă lokula avinjit atunča š levitu, pomoćniku ăn Hram. Kănd la vizut, š jel la zaobiđit š apljikat maj dăpartje.
33 Ein samaritan som var ute og ferdast, kom og dit han låg, og såg honom og tykte synd um honom.
Atunča njeki omu d regija Samarija trjače p drumula. Kănd avizut p omula, ja fost žau d jel.
34 Han gjekk burt til honom og fetla såri hans, og helte olje og vin på, lyfte honom so upp på sitt eige asen og førde honom til eit herbyrge, og sytte vel for honom.
Avinjit la upruapje d jel, ja spălat răžnilje ku ulje š ku vinu š ja ănvilijat ku trijanca. La drikat atunča p magarac aluj š la dus ăn gostijonă š ănklo anastavit s s pobrinjaskă d jel.
35 Andre morgonen tok han fram tvo mark og gav til gjestgjevaren og sagde: «Syt vel for honom, og det meir du legg ut, skal du få att av meg når eg kjem attende.»
Mănje zuvă jel adat duavă kovanic d arđint alu gazdăj alu gostijonăj, š ja zăs: ‘Brinjaštitje d jel š akă maj mult putrošăštj, c plătjesk kănd m ănturča.’”
36 Kven av desse tri tykkjer no du for åt som ein granne mot honom som fall i henderne på røvarane!»
A Isusu antribat p učitelju d zakon alu Mojsije: “Če găndješt? Karje d ăštja trje alu omuluj sa pokazăt k je bližnji alu omula karje la napadnit fărăčoši?”
37 «Den som gjorde sælebot på honom, » svara den lovkunnige. Då sagde Jesus til honom: «Gakk du av og gjer like eins!»
Azăs učitelju d zakon alu Mojsije: “Ăla karje ja pokazăt milă.” Isusu ja azăs: “Binje ajzăs. Fuđ š făj kum š jel afukut.”
38 Med dei var på ferdavegen, kom han til ein liten by; der var det ei kvinna som tok imot honom i huset sitt; namnet hennar var Marta.
Pănd Isusu š učenikurlje aluj nastavja s putujaskă kătri Jeruzalem, auntrat ăn unu sat. Ačija afost njeka mujarje karje s kima Marta. La primit ăn kasa alu je.
39 Ho hadde ei syster som heitte Maria, og ho sette seg nedmed Herrens føter og lydde på ordi hans.
Avut soră karje s kima Marija. Pănd Domnu Isusu ănvăca, Marija šidja š punja urjajke.
40 Marta hadde det so annsamt med å stella til mykje for honom, at ho ikkje hadde tankar for anna. Ho gjekk fram og sagde: «Herre, bryr du deg ikkje um at syster mi let meg vera åleine um å stella for deg? Seg då med henne at ho skal hjelpa meg!»
A Marta afost mult zabrinută k mora s pripremjaskă tuată mănkarja, pa ja avinjit s s žaljaskă: “Domnulje, nu c brigă če sorimja ma lăsat săngură s lukrjez tot lukru? Zi alu je s m ažutje!”
41 Då svara Herren: «Marta, Marta, du gjer deg hugsott og uro med mange ting;
Ali Domnu Isusu ja zăs: “Draga Marta! Nu trjebje s t brinještj š t uznemirještj d aja če găndješt k trjebje.
42 men det er eitt som trengst! Maria hev valt seg den gode luten, og den skal ikkje takast ifrå henne.»
A una stvar karje trjebje s puj urjajke la vorba amja. Marija aja ashvatit, š aja nusă fije lat dăla ja.”
