3 Mosebok 26

1 De skal ikkje gjera dykk avgudar, og ikkje reisa gudebilæte eller minnestolpar eller setja bilætsteinar i landet dykkar og kasta dykk på kne for deim. Eg, Herren, er dykkar Gud.

Krang maw, to tih ai boeh loe sakcop ih krang maw, to tih ai boeh loe krang doeh thling o hmah; bok hanah na prae thungah kawbaktih krang doeh thling o hmah; Kai loe na Angraeng Sithaw ah ka oh.

2 Helgarne mine skal de halda, og hava age for heilagdomen min. Kom i hug: eg er Herren!

Ka Sabbath to zaa oh loe, kai ih hmuenciim to khingya oh; Kai loe Angraeng ah ka oh.

3 Lyder de no mine lover og agtar på ordi eg tala, og gjer de som eg hev sagt dykk,

Ka zaehhoihaih daan to na pazui o moe, ka thuih ih loknawk baktih toengah na sak o nahaeloe,

4 so skal eg senda dykk regnet i rette tid, når det treng det, og jordi skal gjeva si grøda, og hagetrei si alda.

atue phak naah kho kang zohsak han, long mah caaknaek to tacawtsak ueloe, thing mah thingthai qumpo to athaisak tih.

5 Treskjartidi skal vera hjå dykk til vinonni byrjar, og vinonni vara til vinteren, og de skal eta dykk mette av maten som de hev avla, og liva trygge i landet.

Misurthaih pakhrikhaih atue khoek to cang atithaih om ueloe, misurthaih pakhrikhaih atue doeh, cang tukhaih atue khoek to om tih; zok kamhah ah na caa o ueloe, na prae thungah ngancuem ah kho na sah o tih.

6 Fred vil eg gjeva i landet: de skal liggja og kvila, og ingen skal skræma dykk upp; udyri, deim vil eg øyda, so dei kverv burt ifrå landet, og sverd skal’kje herja i riket;

Prae thungah angdaehhaih ka ohsak han, mi mah doeh pazihhaih om ai ah na iip o tih; kasae moisannawk doeh prae thung hoiah ka hawh boih han, na prae thungah sumsen alaekhaih akun mak ai.

7 uvenerne skal de elta, og dei skal stupa framfor dykk:

Na misanawk to na patom o ueloe, nihcae loe nangcae hmaa ah, sumsen hoiah amtim o tih.

8 fem av dykk skal jaga eit hundrad, og hundrad jaga ti tusund, og fiendarne falla for sverdet.

Nangcae long pangato mah kami cumvaito na patom o ueloe, nangcae cumvaito mah kami sang hato na patom o tih; na misanawk loe nangcae hmaa ah, sumsen hoiah amtim o tih.

9 Med milda vil eg dykk møta, og lata dykk aukast og veksa og signa sambandet med dykk.

Nangcae to kang bomh pongah, kang pungsak moe, nangcae hoiah ka sak ih lokmaihaih to ka caksak han.

10 Fjorgamalt korn skal de eta, til dess de lyt rydja det undan, so de fær rom åt det nye.

Na patung o ih cang kangquem to boeng ai naah, cang kangtha to tacawt boeh pongah, caa boih ai ah cang kangquem to na pathok o ving tih.

11 Eg vil bu og byggja ibland dykk, og aldri leidast utav dykk.

Ka hinghaih mah nangcae to panuet ai, nangcae salakah kahni im to ka sak han.

12 Imillom dykk vil eg ferdast, og dykkar Gud vil eg vera, og de skal vera mitt folk.

Nangcae salakah ka caeh moe, nangcae ih Sithaw ah ka oh han, nangcae loe kai ih kami ah na om o tih.

13 Eg er dykkar Gud, eg, Herren, som henta dykk ut or Egyptarlandet, der som de træla for andre; eg braut sund stengern’ i oket, so de kunde ganga rake.

Izip kaminawk ih tamna ah na oh o han ai ah, Kai loe Izip prae thung hoi nangcae zaehoikung, na Angraeng Sithaw ah ka oh; hmuen kazit phawhhaih hnam to kang khaehsak moe, katoeng ah kang caeh o sak boeh.

14 Men vil de’kje høyra på meg, og gjer de’kje alt det eg baud dykk,

Toe ka lok na tahngai o ai moe, ka thuih ih lok na pazui o ai nahaeloe,

15 mismæter de mine rettar og leidest loverne mine, so de ikkje gjer som eg sagde, og bryt de sambandet med meg,

Ka zaehhoihaih daan to tiah doeh na sah o ai, to tih ai boeh loe ka lok takroekhaih to na panuet o moe, ka lokmaihaih na phraek o pacoengah, kang paek o ih loknawk to na pazui o ai nahaeloe,

16 so gjev eg dykk likt for like: då søkjer eg dykk med fælska, med sott som tærer og brenner, sykja som sløkkjer ut augo og syg magti or livet. Til fånyttes sår de ut kornet; for uvenern’ et det de avlar.

nangcae nuiah hae tiah ka sak han; nangcae ih mik to kam rosak thaih, poekhaih kang phosak thaih, zit kathok hmuen, kaduehsak thaih kasae nathaih to kang phak o sak han; na tuk o ih cang loe azom pui ah om ueloe, na misanawk mah ni caa o tih.

17 Eg kvesser augo imot dykk: for fienden skal de rjuka, uvenen skal trakka dykk ned; de skal røma, um ingen er etter dykk.

Nangcae to palung kang phui thuih moe, na misanawk hmaa ah kang duek o sak han; nangcae hnuma kaminawk mah na uk o ueloe, mi mah doeh patom ai to mah nangmacae koeh ah na cawn o tih.

18 Og vil de endå’kje lyda, so skal eg refsa dykk meir, sju gonger, for synderne dykkar.

Hae tiah hmuen oh pacoengah doeh ka lok hae na tahngai o ai toengtoeng vop nahaeloe, na zaehaihnawk pongah, alet sarihto kang thuitaek o han.

19 Eg bryt dykkar ovmod og magt: eg gjer dykkar himmel som jarn, og jordi dykkar som kopar.

Nam oek o haih tha to ka khaeh han, nangcae ih van to sum baktiah ka ohsak moe, nangcae ih long doeh sum kamling baktiah ka ohsak han.

20 Då øyder de nyttelaust krafti; for jordi gjev ingi grøda, og trei gjev ingi alda.

Azom pui ah ni tha na pathok o tih; na lawk ah cangqui tacawt mak ai ueloe, na prae thung ih thing mah doeh athaih tacawtsak mak ai.

21 Og gjer de meg endå imot, og vil de’kje høyra på meg, so slær eg dykk endå sju gonger, som synderne dykkar er verde.

Ka lok na tahngai o ai moe, ka misa ah na oh o nahaeloe, nangmacae zaehaih baktih toengah, nangcae nuiah raihaih alet sarihto ka pungsak han.

22 Imot dykk sender eg udyr som ranar borni ifrå dykk, og drep ned bufeet dykkar, og veld at de tynnest i talet, so vegarne dykkar vert aude.

Na caanawk to ka lomh ving moe, na tawnh o ih maitawnawk to kam rosak pacoengah, nang ih kaminawk tamsi o hanah, kasan tawmoinawk kang patoeh han, to naah loe na caehhaih loklamnawk to angqai krang tih boeh.

23 Og let de dykk endå’kje tukta, men driv på og gjer meg imot,

To tiah hmuen na tongh o pacoengah doeh, ka thuih ih lok to na tahngai o ai moe, ka misa ah na oh o toengtoeng vop nahaeloe,

24 so gjer eg og dykk imot, og slær dykk endå sju gonger for alt det som de hev synda;

kaimah roe nangcae ih misa ah ka oh moe, na zaehaihnawk pongah alet sarihto raihaih kang paek o han.

25 eg sender eit sverd yver dykk, som skal hemna pakti de braut; og samlar de dykk i byarn’, so sender eg sott inn ibland dykk, og de skal falla i fiendehand.

Nangcae nuiah sumsen to ka laek moe, ka lokmaihaih na phraek o haih atho to kang pathok o han; na vangpuinawk thungah nawnto nam khueng o naah, nangcae salakah kasae nathaih to kang phaksak moe, misanawk ban ah kang paek o han.

26 Eg skal minka soleis på maten, som var dykkar styrk og studnad, at tie konor skal steikja brødet åt dykk i ein omn; dei skal gjeva det att etter vegt, og de skal’kje få eta dykk mette.

Na caak han ih buh to kang pakha pae o khoep han, nongpata hato mah camphaek laom maeto pongah takaw pahai o ueloe, takaw zetta ni na paek o tih; to naah zok nam hah o mak ai.

27 Og høyrer de endå’kje på meg, og herder de på og trassar,

To tiah oh pacoengah doeh ka lok hae na tahngai o ai moe, ka misa ah na oh o toengtoeng vop nahaeloe,

28 so fer eg imot dykk med vreide, og refsar dykk endå sju gonger for alle syndern’ de gjorde.

kai doeh palung ka phui moe, nangcae ih misa ah ka oh toeng han; na zaehaihnawk pongah alet sarihto raihaih kang paek o han.

29 Då skal de nøydast til eta kjøtet av sønerne dykkar og kjøtet av dykkar døtter.

Na capanawk hoi na canunawk ih ngan to na caa o tih.

30 Eg skal øyda høgderne dykkar, og rydja solstolparne ut, og kasta dykkar eigne lik på liki av skarnsgudarne dykkar; for de byd mitt hjarta imot.

Nangcae ih kasang ahmuennawk to ka phraek moe, na sak o ih krang to kang paro pae o pacoengah, nangcae ih kadueh qoknawk to hinghaih tawn ai krangnawk nuiah ka pasongh boih han; nangcae to kang panuet tih boeh.

31 Eg vil leggja byarn’ i røys, og riva templi ned, og vil ikkje ansa angen som stig upp frå offeri dykkar;

Na vangpuinawk to kam rosak boih moe, na hmuenciimnawk doeh angqai krang ah ka ohsak han; nangcae mah na thlaek o ih hmuihoih doeh ka pahnuem mak ai.

32 eg skal gjera landet so audt, at fiendarne som bur der skal fæla.

Na prae to angqai krang ah ka ohsak han, to naah a thungah kaom na misanawk mah dawnrai o tih.

33 Og dykk skal eg spreida bland folki; med drege sverd skal eg elta dykk, og landet dykkar skal verta ei audn, og byarne skal verta røysar.

Sithaw panoek ai kaminawk salakah nangcae to kam hetsak moe, ka sumsen hoiah kang patom o han; na prae to angqai krang ah ka suek moe, na vangpuinawk doeh kam rosak boih han.

34 Då skal landet få njota si kvild, alt med det lyt liggja i øyde og de er i fiendelandet - ja då skal landet få kvila og halda helgerne sine;

Nangcae loe na misanawk ih prae thungah angqai krang ah na om o tih; to naah na prae to anghak ueloe, Sabbath to zaa tih; na prae mah Sabbath ni to anghoe haih tih boeh.

35 alt med det ligg audt, skal det kvila; då skal det få seg den helgekvildi det ikkje fekk i kvileåri, so lenge de endå budde der.

Nangcae na oh o naah, Sabbath ni to anghak ai pongah, angqai krang ah oh nathung, prae to anghak tih boeh.

36 Men dei av dykk som er att, skal eg gjeva slik rædsla i hjarta, med dei held til i fiendelandi, at ljoden av eit fjukande lauv skal skræma deim upp og jaga deim av, som når ein rømer for sverdet; dei skal falla, um ingen er etter deim.

Misanawk ih prae thungah anghmat nangcae ih kaminawk palungthin thungah, thazokhaih to ka paek han; thingqam kangtawt atuen to nihcae mah thaih o naah zii o ueloe, sumsen zit pongah cawnh ih baktih toengah cawn o tih; mi mah doeh patom ai ah amtimh o tih.

37 Dei skal snåva og detta, ein yver hin, som dei hadde sverdet i hælarn’, endå det er ingen som elter. De skal ikkje stå dykk mot uvenern’ dykkar,

Mi mah doeh patom ai to mah, sumsen zit pongah kacawn kami baktiah maeto nuiah maeto amtimh o tih; na misanawk hmaa ah nang doe o thai mak ai.

38 men ganga til grunns millom heidningarne, og fiendelandet skal tæra dykk upp.

Sithaw panoek ai kaminawk hmaa ah nam ro o ueloe, na misanawk ih prae mah na pa-aeh o boih tih.

39 Og dei av dykk som endå er att, skal visna burt i fiendelandi for broti som dei hev gjort, og for broti åt federne sine; dei skal folna burt liksom dei.

Nangcae thung ih kanghmat kaminawk loe angmacae zaehaih hoi ampanawk ih zaehaih pongah, ampanawk hoi nawnto misa prae thungah thazok o sut tih.

40 Då skal dei stå til sine brot og broti åt sine feder, at dei fall ifrå meg, og sveik meg, og gjorde meg tvert imot,

Toe ka nuiah a sak o ih zaehaih, ka koeh ai ih loklam ah a caeh o haih, kahoih ai hmuen pongah a zae o haih hoi ampanawk ih zaehaih pongah,

41 so eg og laut stå deim imot, og dreiv deim til fiendelandet - og bøygjer dei så sine hjarto, so harde og stride dei er, og fær dei då kvitta si skuld,

kai loe nihcae ih misa ah ka oh boeh moe, nihcae to misanawk ih prae thungah ka caeh haih boeh, tiah a zae o haih to taphong o moe, tangzat hin aat ai palungthin to atlim ah pakhrak o pacoengah, a zae o haih atho baktih toengah danpaekhaih to tapom o nahaeloe,

42 Og so skal eg minnast mitt samband med Jakob og Isak og Abram, og landet skal eg og minnast.

Jakob hoiah ka sak ih lokmaihaih, Issak hoiah ka sak ih lokmaihaih, Abraham hoiah ka sak ih lokmaihaih to ka pakuem poe han, prae to ka pahnet mak ai.

43 Men landet lyt fyrst vera kvitt deim, og njota helgarne sine med det ligg audt etter deim; og dei lyt bøta si skuld, etter di dei vanda mi lov, og bodet mitt baud deim imot.

Nihcae mah prae to caeh o taak tih, nihcae om ai naah prae mah Sabbath ni to zaa tih; nihcae mah ka lokcaekhaih patoek o moe, ka zaehhoihaih daannawk to panuet o pongah, a zae o haih atho to hnu o tih.

44 Men endå um det er so, og dei er i fiendelandet, vil eg ikkje vanda deim reint eller skjota deim heiltupp ifrå meg: eg vil ikkje rydja deim ut og brjota sambandet med deim; for eg, Herren, er deira Gud.

To tiah om o langla cadoeh, misa prae thungah a oh o naah, nihcae to amrosak moe, nihcae hoi ka sak ih lokmaihaih to phraek hanah, nihcae to ka pahnawt mak ai, panuet doeh ka panuet mak ai; Kai loe nihcae ih Angraeng Sithaw ah ka oh.

45 Eg vil minnast mi pakt med dei gamle, som eg henta ut or Egyptarland midt for augo på heidningefolki, og var deira Gud, eg, Herren!»»

Nihcae ih Sithaw ah ka oh hanah, Sithaw panoek ai kaminawk mikhnuk ah, Izip prae hoiah ka zaeh ih, nihcae cunkungnawk hoi ka sak ih lokmaihaih to nihcae han ka pahnet pae mak ai; Kai loe Angraeng ah ka oh, tiah a thuih, tiah a naa.

46 Dette er dei bodi og rettarne og loverne som Herren sette millom seg og Israels-folket på Sinaifjellet og let Moses kunngjera for deim.

Hae loe Mosi patohhaih rang hoiah Sinai mae ah Sithaw angmah hoi Israel kaminawk salakah sak ih zaehhoihaih daan, lok takroekhaih hoi kaalok ah oh.