Klagesangene 5
1 Kom i hug, Herre, kor det er med oss! Skoda etter og sjå, kor me er svivyrde!
Remember, O Jehovah, what hath befallen us, Look attentively, and see our reproach.
2 Vår arv er komen åt framande, våre hus åt utlendske menner.
Our inheritance hath been turned to strangers, Our houses to foreigners.
3 Farlause er me vortne, hev ikkje far. Møderne våre er som enkjor.
Orphans we have been — without a father, our mothers [are] as widows.
4 Me lyt kjøpa det vatnet me drikk, vår ved lyt me betala.
Our water for money we have drunk, Our wood for a price doth come.
5 Våre forfylgjarar hev me på halsen; me er trøytte, fær ikkje kvild.
For our neck we have been pursued, We have laboured — there hath been no rest for us.
6 Til Egyptarland rette me hand, til Assyria, vilde mettast med brød.
[To] Egypt we have given a hand, [To] Asshur, to be satisfied with bread.
7 Våre feder synda, dei er burte, me lyt bera deira misgjerningar.
Our fathers have sinned — they are not, We their iniquities have borne.
8 Trælar er våre herrar, og ingen riv oss ut or deira hand.
Servants have ruled over us, A deliverer there is none from their hand.
9 Me søkjer vårt brød med livsens fåre for sverdet i øydemark.
With our lives we bring in our bread, Because of the sword of the wilderness.
10 Vår hud er glodheit som omnen, for svolten som gneg og brenn.
Our skin as an oven hath been burning, Because of the raging of the famine.
11 Kvende hev i Sion dei skjemt, møyar i byarne i Juda.
Wives in Zion they have humbled, Virgins — in cities of Judah.
12 Hovdingar hengde dei med si hand, gamle viste dei ikkje vyrdnad.
Princes by their hand have been hanged, The faces of elders have not been honoured.
13 Ungmenne laut bera kverni, og gutar seig ned med vedbyrdi på.
Young men to grind they have taken, And youths with wood have stumbled.
14 Dei gamle sit ikkje lenger i porten, dei unge ikkje meir med sitt strengespel.
The aged from the gate have ceased, Young men from their song.
15 Det er slutt med vår hjartans gleda, vår dans er umsnudd til sorg.
Ceased hath the joy of our heart, Turned to mourning hath been our dancing.
16 Kransen er fallen av vårt hovud; usæle me, at me hev synda!
Fallen hath the crown [from] our head, Woe [is] now to us, for we have sinned.
17 Difor er hjarta vårt sjukt, di so er augo våre dimme -
For this hath our heart been sick, For these have our eyes been dim.
18 for Sions fjell som ligg audt, der renner no revar ikring.
For the mount of Zion — that is desolate, Foxes have gone up on it.
19 Du, Herre, sit æveleg konge, frå ætt til ætt stend din kongsstol.
Thou, O Jehovah, to the age remainest, Thy throne to generation and generation.
20 Kvi vil du oss æveleg gløyma, ganga frå oss dagarne lange?
Why for ever dost Thou forget us? Thou forsakest us for length of days!
21 Vend oss, Herre, til deg, so kjem me; nya upp att våre dagar frå gamalt!
Turn us back, O Jehovah, unto Thee, And we turn back, renew our days as of old.
22 For du kann vel ikkje reint ha støytt oss burt, vera so ovleg harm på oss.
For hast Thou utterly rejected us? Thou hast been wroth against us — exceedingly?
