Klagesangene 5
1 Kom i hug, Herre, kor det er med oss! Skoda etter og sjå, kor me er svivyrde!
Remember, O Lord, what hath occurred to us, look down, and behold our disgrace.
2 Vår arv er komen åt framande, våre hus åt utlendske menner.
Our inheritance is turned over to strangers, our houses to aliens.
3 Farlause er me vortne, hev ikkje far. Møderne våre er som enkjor.
Orphans are we become, and [we are] without a father, our mothers are like widows.
4 Me lyt kjøpa det vatnet me drikk, vår ved lyt me betala.
Our water have we drunk for money: our wood cometh to us for a purchase price.
5 Våre forfylgjarar hev me på halsen; me er trøytte, fær ikkje kvild.
Up to our necks are we pursued: we are fatigued, and no rest is allowed us.
6 Til Egyptarland rette me hand, til Assyria, vilde mettast med brød.
To Egypt do we stretch out our hand, to Asshur, to be satisfied with bread.
7 Våre feder synda, dei er burte, me lyt bera deira misgjerningar.
Our fathers have sinned, and are no more; but we have indeed to bear their iniquities.
8 Trælar er våre herrar, og ingen riv oss ut or deira hand.
Servants rule over us: no one delivereth us out of their hand.
9 Me søkjer vårt brød med livsens fåre for sverdet i øydemark.
At the peril of our life must we bring home our bread, because of the sword of the wilderness.
10 Vår hud er glodheit som omnen, for svolten som gneg og brenn.
Our skin gloweth like an oven, because of the heat of famine.
11 Kvende hev i Sion dei skjemt, møyar i byarne i Juda.
Women have they ravished in Zion, virgins, in the cities of Judah.
12 Hovdingar hengde dei med si hand, gamle viste dei ikkje vyrdnad.
Princes were hanged up by their hand: the faces of elders were not honored.
13 Ungmenne laut bera kverni, og gutar seig ned med vedbyrdi på.
Young men they bore to the mill, and boys stumbled under the wood.
14 Dei gamle sit ikkje lenger i porten, dei unge ikkje meir med sitt strengespel.
The elders have ceased from the gate, young men, from their singing.
15 Det er slutt med vår hjartans gleda, vår dans er umsnudd til sorg.
Ceased hath the joy of our heart: our dance is changed into mourning.
16 Kransen er fallen av vårt hovud; usæle me, at me hev synda!
Fallen is the crown of our head: woe to us, for we have sinned.
17 Difor er hjarta vårt sjukt, di so er augo våre dimme -
Because of this is our heart made sick; for these things are our eyes dimmed;
18 for Sions fjell som ligg audt, der renner no revar ikring.
Because of the mount of Zion which is wasted, foxes walk about on it.
19 Du, Herre, sit æveleg konge, frå ætt til ætt stend din kongsstol.
O thou, Lord, wilt truly abide for ever, thy throne existeth throughout all generations.
20 Kvi vil du oss æveleg gløyma, ganga frå oss dagarne lange?
Wherefore wilt thou forget us for ever! wilt thou forsake us for so long a time?
21 Vend oss, Herre, til deg, so kjem me; nya upp att våre dagar frå gamalt!
Cause us to return, O Lord, unto thee, and we will return: renew our days as of old.
22 For du kann vel ikkje reint ha støytt oss burt, vera so ovleg harm på oss.
For wouldst thou entirely reject us, be wroth with us to the uttermost?
