Klagesangene 5
1 Kom i hug, Herre, kor det er med oss! Skoda etter og sjå, kor me er svivyrde!
Aw Angraeng, kaicae nuiah kapha hmuen to poek ah; ka tongh o ih kasae thuihaih hae khen ah loe, poek ah.
2 Vår arv er komen åt framande, våre hus åt utlendske menner.
Kaicae ih qawk loe minawk ban ah phak boih boeh, kaicae ih imnawk doeh prae kalah kaminawk ban ah phak boih boeh.
3 Farlause er me vortne, hev ikkje far. Møderne våre er som enkjor.
Kaicae loe naqah hoi ampa tawn ai kami ah ni ka oh o boeh, kam nonawk doeh lamhmai ah oh o boeh.
4 Me lyt kjøpa det vatnet me drikk, vår ved lyt me betala.
Naek hanah tui to ka qan o moe, tik hanah thing to ka qan o boeh.
5 Våre forfylgjarar hev me på halsen; me er trøytte, fær ikkje kvild.
Kaicae loe anghak ai ah tok ka sak o, hmuen phawh loiah kaicae ih tahnong loe kong thai ai boeh.
6 Til Egyptarland rette me hand, til Assyria, vilde mettast med brød.
Caaknaek khawt buh ka hak o thai hanah, Izip hoi Assyria kaminawk khaeah kang paek o.
7 Våre feder synda, dei er burte, me lyt bera deira misgjerningar.
Kaicae ampanawk loe zae o moe, om o ai boeh; nihcae zaehaih to ka zok o boeh.
8 Trælar er våre herrar, og ingen riv oss ut or deira hand.
Misongnawk mah kaicae to uk boeh, nihcae ban thung hoi loisak kami to om ai.
9 Me søkjer vårt brød med livsens fåre for sverdet i øydemark.
Zit kaom praezaek ih sumsen pongah, kaicae loe duekhaih hoi hinghaih salakah takaw to ka pakrong o.
10 Vår hud er glodheit som omnen, for svolten som gneg og brenn.
Zok amthlam loiah kaicae ih nganhin doeh omthuh baktiah amnum boeh.
11 Kvende hev i Sion dei skjemt, møyar i byarne i Juda.
Nihcae mah Zion ih nongpatanawk hoi Judah ih tanglanawk to zae o haih.
12 Hovdingar hengde dei med si hand, gamle viste dei ikkje vyrdnad.
Angraengnawk to angmacae ban hoiah bangh o moe, kacoehtanawk to azat thok ah a sak o.
13 Ungmenne laut bera kverni, og gutar seig ned med vedbyrdi på.
Cang kaeh hanah thendoengnawk to naeh o, nawktanawk to thing aput o sak.
14 Dei gamle sit ikkje lenger i porten, dei unge ikkje meir med sitt strengespel.
To khongkha thungah kacoehtanawk akun o sak ai, thendoengnawk doeh katoeng kruek o ai boeh.
15 Det er slutt med vår hjartans gleda, vår dans er umsnudd til sorg.
Palung anghoehaih azaem ving boeh pongah, hnawhaih doeh palungsethaih ah angcoeng lat boeh.
16 Kransen er fallen av vårt hovud; usæle me, at me hev synda!
Kaicae lu ih angraeng lumuek loe krak ving boeh; ka zae o boeh pongah khosak ka bing o boeh!
17 Difor er hjarta vårt sjukt, di so er augo våre dimme -
To pongah kaicae ih palungthin loe zai sut boeh; hae hmuennawk pongah kaicae ih mik amtueng ai boeh.
18 for Sions fjell som ligg audt, der renner no revar ikring.
Kami angqai krangah kaom, Zion mae loe tasuinawk mah paqaih o haih boeh.
19 Du, Herre, sit æveleg konge, frå ætt til ætt stend din kongsstol.
Aw Angraeng, nang loe dungzan ah na cak poe; na angraeng tangkhang loe adung boih khoek to cak poe.
20 Kvi vil du oss æveleg gløyma, ganga frå oss dagarne lange?
Tipongah kaicae nang pahnet poe moe, atue kasawk ah nang pahnawt ving loe?
21 Vend oss, Herre, til deg, so kjem me; nya upp att våre dagar frå gamalt!
Aw Angraeng, kaicae hae nangmah khaeah amlaemsak ah; to tih nahaeloe kam laem o let tih; kaicae ih atuenawk loe canghnii ih atue baktiah omsak let ah.
22 For du kann vel ikkje reint ha støytt oss burt, vera so ovleg harm på oss.
Toe kaicae hae nang pahnawt zuep ai moe, palung nang phui thuih hmoek ai nahaeloe, na pathawk let rae ah.
