Klagesangene 3
1 Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
IO [son] l'uomo che ha veduta afflizione, Per la verga dell'indegnazion del Signore.
2 Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
Egli mi ha condotto, e fatto camminar nelle tenebre, E non nella luce.
3 Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
Certo, egli mi ritorna addosso, E rivolge la sua mano [contro a me] tuttodì.
4 Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
Egli ha fatta invecchiar la mia carne, e la mia pelle; Egli mi ha fiaccate le ossa.
5 Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
Egli ha fatti degli edificii contro a me, E [mi] ha intorniato di tosco e di affanno.
6 I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
Egli mi ha fatto dimorare in luoghi tenebrosi, A guisa di quelli che son morti già da lungo tempo.
7 Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
Egli mi ha assiepato d'ogn'intorno, sì che non posso uscire; Egli ha aggravati i miei ceppi.
8 Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
Eziandio quando grido e sclamo, Egli chiude il passo alla mia orazione,
9 Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
Egli ha chiuse le mie vie di pietre conce a scarpello, Ha rinvolti i miei sentieri.
10 Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
Egli mi [è stato] un orso all'agguato, Un leone ne' [suoi] nascondimenti.
11 Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
Egli ha traviate le mie vie, Mi ha tagliato a pezzi, mi ha renduto desolato.
12 Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
Egli ha teso l'arco suo, E mi ha posto come un bersaglio incontro alle saette.
13 Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
Egli mi ha fitti nelle reni Gli strali del suo turcasso.
14 Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
Io sono in derisione a tutti i popoli, [E son] la lor canzone tuttodì.
15 Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
Egli mi ha saziato di amaritudini, Mi ha inebbriato di assenzio.
16 Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
Egli mi ha stritolati i denti con della ghiaia, Mi ha voltolato nella cenere.
17 Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
E tu hai allontanata l'anima mia dalla pace, Ed io ho dimenticato il bene.
18 Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
E ho detto: Il Signore ha fatta perire la mia forza, E la mia speranza.
19 Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
Ricordati della mia afflizione, E del mio esilio; del tosco e dell'assenzio.
20 Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
L'anima mia se [ne] ricorda del continuo, E se [ne] abbatte in me.
21 Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
Questo mi torna alla mente, Perciò spererò [ancora].
22 Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
Se non siamo stati del tutto consumati, [È per] le benignità del Signore; Perciocchè le sue misericordi non son venute meno;
23 Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
Si rinnovano ogni mattina; La tua lealtà [è] grande.
24 Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
Il Signore [è] la mia parte, ha detto l'anima mia; Perciò spererò in lui.
25 Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
Il Signore [è] buono a quelli che l'aspettano, All'anima [che] lo ricerca.
26 Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
Buona cosa [è] di aspettare in silenzio La salute del Signore.
27 Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
Buona cosa [è] all'uomo di portare il giogo Nella sua giovanezza.
28 at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
Sieda egli pur solitario, ed in silenzio, Se Dio gliel'ha imposto!
29 at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
Metta pur la sua bocca nella polvere! Forse, ci sarà ancora speranza;
30 at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
Porga pur la guancia a chi lo percuote; Si sazî pur di vituperio!
31 For Herren støyter ikkje æveleg burt.
Poichè il Signore non rigetta in perpetuo;
32 For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
Anzi, se affligge, ha altresì compassione, Secondo la moltitudine delle sue benignità.
33 For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
Perciocchè s'egli affligge, E addolora i figliuoli degli uomini, Non lo fa volentieri.
34 At dei krasar under fot alle fangar i landet,
Mentre altri trita sotto i suoi piedi Tutti i prigioni della terra;
35 at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
Mentre altri pervertisce la ragion dell'uomo, Nel cospetto dell'Altissimo;
36 at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
Mentre altri fa torto all'uomo nella sua lite; Il Signore nol vede egli?
37 Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
Chi [è] colui che abbia detta [qualche cosa], e quella sia avvenuta, Che il Signore non l'abbia comandata?
38 Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
Non procedono i mali ed i beni Dalla bocca dell'Altissimo?
39 Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
Perchè si rammarica l'uomo vivente? [Perchè si rammarica] l'uomo della pena del suo peccato?
40 Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
Esaminiamo le nostre vie, E ricerchiamo[le] e convertiamoci al Signore.
41 Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
Alziamo i nostri cuori, e le palme delle mani, A Dio ne' cieli, [dicendo: ]
42 Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
Noi abbiam misfatto, e siamo stati ribelli; [E] tu non hai perdonato.
43 Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
Tu [ci] hai coperti d'ira, e ci hai perseguitati; Tu hai ucciso [e] non hai risparmiato.
44 I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
Tu hai distesa una nuvola intorno a te, Acciocchè l'orazione non passasse.
45 Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
Tu ci hai fatti essere spazzature, Ed abbominio, per mezzo i popoli.
46 Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
Tutti i nostri nemici hanno aperta la bocca contro a noi.
47 Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
Noi siamo incorsi in ispavento, ed in fossa; In desolazione, ed in fiaccamento.
48 Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
L'occhio mio cola in rivi d'acque, Per lo fiaccamento della figliuola del mio popolo.
49 Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
L'occhio mio stilla, senza posa, E non ha alcuna requie;
50 fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
Finchè il Signore non riguarda, E non vede dal cielo.
51 Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
L'occhio mio affanna l'anima mia, Per tutte le figliuole della mia città.
52 Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
Quelli che senza cagione, mi son nemici, Mi han cacciato del continuo, come un uccelletto;
53 Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
Hanno troncata la vita mia, e [l'hanno messa] nella fossa; Ed hanno gettate delle pietre sopra me.
54 Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
Le acque mi hanno inondato fin sopra il capo; Io ho detto: Io son riciso.
55 Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
Io ho invocato il tuo Nome, o Signore, Dalla fossa de' luoghi bassissimi.
56 Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
Tu hai udita la mia voce; Non nascondere il tuo orecchio al mio sospiro, ed al mio grido.
57 Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
Tu ti sei accostato al giorno che io ti ho invocato; Tu hai detto: Non temere.
58 Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
O Signore, tu hai dibattute le querele dell'anima mia; Tu hai riscossa la vita mia.
59 Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
O Signore, tu vedi il torto che mi è fatto; Giudica la mia causa.
60 Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
Tu vedi tutte le lor vendette, Tutti i lor pensieri contro a me.
61 Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
Tu odi, Signore, i loro obbrobri, Tutte le lor macchinazioni contro a me;
62 det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
Le parole di quelli che mi si levano incontro, Ed i ragionamenti che tengono contro a me tuttodì.
63 Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
Riguarda, quando si seggono, e quando si levano; Io [sono] la lor canzone.
64 Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
O Signore, rendi loro la retribuzione, Secondo le opere delle lor mani.
65 Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
Da' loro ingombramento di cuore, La tua maledizione.
66 Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.
Perseguili in ira, E disperdili di sotto al cielo del Signore.
