Klagesangene 3
1 Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
I am the man that hath seen affliction under the rod of His wrath;
2 Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
He hath led me and brought me into darkness, and not into light;
3 Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
Yea, against me doth he again and again turn his hand all the day long.
4 Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
My flesh and my skin hath he made old; he hath broken my bones.
5 Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
He hath builded against me, and encompassed me with bitterness and woe.
6 I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
He hath set me in dark places, as those that have long been dead.
7 Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
He hath hedged me about, so that I cannot get out; he hath made my chain heavy;
8 Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
Yea, when I cry and call aloud, he shutteth out my prayer.
9 Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
He blocketh up my way with hewn stone; he maketh my paths crooked.
10 Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
A bear lying in wait hath he been to me, a lion in lurking-places.
11 Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
He hath turned aside my ways, and torn me in pieces; he hath made me desolate.
12 Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
He hath bent his bow, and set me as a mark for the arrow.
13 Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
He hath caused the sons of his quiver to pierce my reins.
14 Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
I have been a laughing-stock to all my people, their song all the day.
15 Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
He hath filled me with bitterness; he hath made me drunk with wormwood.
16 Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
He hath also broken my teeth with gravel-stones; He hath covered me with ashes.
17 Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
Yea, thou hast removed my soul far from peace; I have forgotten prosperity.
18 Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
And I say, “My confidence and my hope in Jehovah are gone!”
19 Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
Remember my affliction and my misery, the wormwood and the gall!
20 Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
Yea, thou wilt remember them, for my soul sinketh within me!
21 Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
This I recall to my mind; therefore have I hope;
22 Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
It is of the mercy of Jehovah that we are not consumed; yea, his compassion faileth not;
23 Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
It is new every morning; great is thy faithfulness.
24 Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
Jehovah is my portion, saith my soul, therefore do I hope in him.
25 Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
Jehovah is good to them that trust in him, to the soul that seeketh him.
26 Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
It is good that a man hope, and quietly wait for salvation from Jehovah.
27 Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
It is good for a man that he bear the yoke in his youth;
28 at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
That he sit alone and keep silence, since He layeth it upon him;
29 at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
That he put his mouth in the dust, [[saying to himself, ]] “Perhaps there may be hope!”
30 at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
That he offer his cheek to the smiter; that he be filled with reproach.
31 For Herren støyter ikkje æveleg burt.
For the Lord will not cast off forever;
32 For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
For though he cause grief, yet doth he have compassion according to his great mercy;
33 For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
For he doth not willingly afflict and grieve the children of men.
34 At dei krasar under fot alle fangar i landet,
Doth one trample under foot all the prisoners of the earth,
35 at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
Doth he bend the right of a man before the face of the Most High,
36 at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
Doth he subvert a man in his cause, and shall not the Lord behold it?
37 Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
Who is he that saith, and it cometh to pass, when the Lord hath not commanded?
38 Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
Cometh not evil, as well as good, from the mouth of the Most High?
39 Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
Wherefore then murmureth the living man? Let him murmur at his own sin!
40 Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
Let us search and try our ways, and turn again to Jehovah!
41 Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
Let us lift up our hearts with our hands to God in the heavens!
42 Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
We have transgressed; we have rebelled; thou hast not forgiven!
43 Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
Thou hast hidden thyself in anger, and hast pursued us; thou hast slain and hast not spared;
44 I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
Thou hast hidden thyself in a cloud, that our prayer may not pass through;
45 Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
Thou hast made us the offscouring and refuse in the midst of the nations.
46 Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
All our enemies have opened their mouths against us;
47 Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
Terror and the pit have come upon us, desolation and destruction;
48 Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
Mine eye runneth down with streams of water for the destruction of the daughter of my people.
49 Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
Mine eye trickleth down and ceaseth not, without any intermission,
50 fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
Until Jehovah look down and behold from heaven.
51 Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
Mine eye is painful to me on account of all the daughters of my city.
52 Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
They that are my enemies without cause hunt me down like a bird;
53 Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
They take away my life in the dungeon; they cast a stone upon me;
54 Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
Waters flow over my head; I say, “I am undone!”
55 Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
I call upon thy name, O Jehovah, from the deep dungeon;
56 Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
Hear thou my voice! hide not thine ear from my cry for relief!
57 Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
Be near to me, when I call upon thee! Say, “Fear not!”
58 Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
Thou maintainest my cause, O Lord; thou redeemest my life!
59 Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
Thou, O Jehovah, seest the wrong done to me; Maintain thou my cause!
60 Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
Thou seest all their vengeance, all their devices against me.
61 Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
Thou hearest their reproach, O Jehovah, all their devices against me,
62 det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
The words of my adversaries, and their machinations against me all the day long!
63 Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
Behold their sitting down and their rising up! I am their song.
64 Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
Render to them a recompense, O Jehovah, according to the work of their hands!
65 Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
Give them blindness of mind! thy curse be upon them!
66 Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.
Pursue them in thine anger, and destroy them from under Jehovah's heaven!
