Klagesangene 3
1 Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
I AM the man that has seen affliction by the rod of his wrath.
2 Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
He has led me, and brought me into darkness, but not into light.
3 Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
Surely against me is he turned; he turns his hand against me all the day.
4 Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
My flesh and my skin has he made old; he has broken my bones.
5 Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
He has built against me, and compassed me with gall and travail.
6 I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
He has set me in dark places, as they that be dead of old.
7 Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
He has hedged me about, that I cannot get out: he has made my chain heavy.
8 Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
Also when I cry and shout, he shuts out my prayer.
9 Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
He has enclosed my ways with hewn stone, he has made my paths crooked.
10 Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
He was unto me as a bear lying in wait, and as a lion in secret places.
11 Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
He has turned aside my ways, and pulled me in pieces: he has made me desolate.
12 Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
He has bent his bow, and set me as a mark for the arrow.
13 Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
He has caused the arrows of his quiver to enter into my reins.
14 Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
I was a derision to all my people; and their song all the day.
15 Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
He has filled me with bitterness, he has made me drunken with wormwood.
16 Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
He has also broken my teeth with gravel stones, he has covered me with ashes.
17 Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
And you have removed my soul far off from peace: I forgotten about prosperity.
18 Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
And I said, My strength and my hope is perished from the LORD:
19 Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
Remembering mine affliction and my misery, the wormwood and the gall.
20 Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
My soul has them still in remembrance, and is humbled in me.
21 Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
This I recall to my mind, therefore have I hope.
22 Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
It is of the LORD's mercies that we are not consumed, because his compassions fail not.
23 Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
They are new every morning: great is your faithfulness.
24 Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
The LORD is my portion, says my soul; therefore will I hope in him.
25 Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
The LORD is good unto them that wait for him, to the soul that seeks him.
26 Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
It is good that a man should both hope and quietly wait for the salvation of the LORD.
27 Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
It is good for a man that he bear the yoke of his youth.
28 at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
He sits alone and keeps silence, because he has borne it upon him.
29 at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
He puts his mouth in the dust; if so be there may be hope.
30 at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
He gives his cheek to him that strikes him: he is filled full with reproach.
31 For Herren støyter ikkje æveleg burt.
For the LORD will not cast off for ever:
32 For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
But though he cause grief, yet will he have compassion according to the multitude of his mercies.
33 For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
For he does not afflict willingly nor grieve the children of men.
34 At dei krasar under fot alle fangar i landet,
To crush under his feet all the prisoners of the earth.
35 at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
To turn aside the right of a man before the face of the most High,
36 at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
To subvert a man in his cause, the LORD approves not.
37 Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
Who is he that says, and it comes to pass, when the Lord commands it not?
38 Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
Out of the mouth of the most High proceeds not evil and good?
39 Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
Wherefore does a living man complain, a man for the punishment of his sins?
40 Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
Let us search and try our ways, and return to the LORD.
41 Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
Let us lift up our heart with our hands unto God in the heavens.
42 Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
We have transgressed and have rebelled: you have not pardoned.
43 Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
You have covered with anger, and persecuted us: you have slain, you have not pitied.
44 I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
You have covered yourself with a cloud, that our prayer should not pass through.
45 Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
You have made us as the waste and refuse in the midst of the people.
46 Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
All our enemies have opened their mouths against us.
47 Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
Fear and a snare has come upon us, desolation and destruction.
48 Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
Mine eye runs down with rivers of water for the destruction of the daughter of my people.
49 Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
Mine eye trickes down, and ceases not, without any intermission.
50 fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
Till the LORD look down, and behold from heaven.
51 Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
Mine eye affects mine heart because of all the daughters of my city.
52 Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
Mine enemies chased me sore, like a bird, without cause.
53 Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
They have cut off my life in the dungeon, and cast a stone upon me.
54 Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
Waters flowed over mine head; then I said, I am cut off.
55 Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
I called upon your name, O LORD, out of the low dungeon.
56 Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
You have heard my voice: hide not your ear at my breathing, at my cry.
57 Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
You drew near in the day that I called upon you: you said, Fear not.
58 Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
O LORD, you have pleaded the causes of my soul; you have redeemed my life.
59 Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
O LORD, you have seen my wrong: judge you my cause.
60 Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
You have seen all their vengeance and all their imaginations against me.
61 Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
You have heard their reproach, O LORD, and all their imaginations against me;
62 det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
The lips of those that rose up against me, and their device against me all the day.
63 Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
Behold their sitting down, and their rising up; I am their music.
64 Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
Render unto them a recompence, O LORD, according to the work of their hands.
65 Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
Give them sorrow of heart, your curse unto them.
66 Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.
Persecute and destroy them in anger from under the heavens of the LORD.
