Klagesangene 3
1 Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
I am the man, that hath seene affliction in the rod of his indignation.
2 Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
He hath ledde mee, and brought me into darkenes, but not to light.
3 Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
Surely he is turned against me: he turneth his hand against me all the day.
4 Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
My flesh and my skinne hath he caused to waxe olde, and he hath broken my bones.
5 Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
He hath builded against me, and compassed me with gall, and labour.
6 I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
He hath set me in darke places, as they that be dead for euer.
7 Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
He hath hedged about mee, that I cannot get out: he hath made my chaines heauy.
8 Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
Also when I cry and showte, hee shutteth out my prayer.
9 Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
He hath stopped vp my wayes with hewen stone, and turned away my paths.
10 Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
He was vnto me as a beare lying in waite, and as a Lion in secret places.
11 Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
He hath stopped my wayes, and pulled me in pieces: he hath made me desolate.
12 Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
He hath bent his bow and made me a marke for the arrow.
13 Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
Hee caused the arrowes of his quiuer to enter into my reines.
14 Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
I was a derision to all my people, and their song all the day.
15 Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
He hath filled me with bitternes, and made me drunken with wormewood.
16 Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
He hath also broken my teeth with stones, and hath couered me with ashes.
17 Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
Thus my soule was farre off from peace: I forgate prosperitie,
18 Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
And I saide, My strength and mine hope is perished from the Lord,
19 Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
Remembring mine affliction, and my mourning, the wormewood and the gall.
20 Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
My soule hath them in remembrance, and is humbled in me.
21 Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
I consider this in mine heart: therefore haue I hope.
22 Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
It is the Lordes mercies that wee are not consumed, because his compassions faile not.
23 Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
They are renued euery morning: great is thy faithfulnesse.
24 Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
The Lord is my portion, sayth my soule: therefore wil I hope in him.
25 Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
The Lord is good vnto them, that trust in him, and to the soule that seeketh him.
26 Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
It is good both to trust, and to waite for the saluation of the Lord.
27 Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
It is good for a man that he beare the yoke in his youth.
28 at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
He sitteth alone, and keepeth silence, because he hath borne it vpon him.
29 at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
He putteth his mouth in the dust, if there may be hope.
30 at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
Hee giueth his cheeke to him that smiteth him: he is filled full with reproches.
31 For Herren støyter ikkje æveleg burt.
For the Lord will not forsake for euer.
32 For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
But though he sende affliction, yet will he haue compassion according to the multitude of his mercies.
33 For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
For he doeth not punish willingly, nor afflict the children of men,
34 At dei krasar under fot alle fangar i landet,
In stamping vnder his feete all the prisoners of the earth,
35 at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
In ouerthrowing the right of a man before the face of the most high,
36 at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
In subuerting a man in his cause: the Lord seeth it not.
37 Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
Who is he then that sayth, and it commeth to passe, and the Lord commandeth it not?
38 Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
Out of the mouth of the most high proceedeth not euill and good?
39 Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
Wherefore then is the liuing man sorowfull? man suffreth for his sinne.
40 Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
Let vs search and try our wayes, and turne againe to the Lord.
41 Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
Let vs lift vp our hearts with our handes vnto God in the heauens.
42 Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
We haue sinned, and haue rebelled, therefore thou hast not spared.
43 Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
Thou hast couered vs with wrath, and persecuted vs: thou hast slaine and not spared.
44 I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
Thou hast couered thy selfe with a cloude, that our prayer should not passe through.
45 Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
Thou hast made vs as the ofscouring and refuse in the middes of the people.
46 Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
All our enemies haue opened their mouth against vs.
47 Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
Feare, and a snare is come vpon vs with desolation and destruction.
48 Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
Mine eye casteth out riuers of water, for the destruction of the daughter of my people.
49 Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
Mine eye droppeth without stay and ceaseth not,
50 fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
Till the Lord looke downe, and beholde from heauen.
51 Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
Mine eye breaketh mine heart because of all the daughters of my citie.
52 Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
Mine enemies chased me sore like a birde, without cause.
53 Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
They haue shut vp my life in the dungeon, and cast a stone vpon me.
54 Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
Waters flowed ouer mine head, then thought I, I am destroyed.
55 Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
I called vpon thy Name, O Lord, out of the lowe dungeon.
56 Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
Thou hast heard my voyce: stoppe not thine eare from my sigh and from my cry.
57 Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
Thou drewest neere in the day that I called vpon thee: thou saydest, Feare not.
58 Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
O Lord, thou hast maintained the cause of my soule, and hast redeemed my life.
59 Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
O Lord, thou hast seene my wrong, iudge thou my cause.
60 Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
Thou hast seene all their vengeance, and all their deuises against me.
61 Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
Thou hast heard their reproch, O Lord, and all their imaginations against me:
62 det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
The lippes also of those that rose against me, and their whispering against me continually.
63 Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
Behold, their sitting downe and their rising vp, how I am their song.
64 Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
Giue them a recompence, O Lord, according to the worke of their handes.
65 Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
Giue them sorow of heart, euen thy curse to them.
66 Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.
Persecute with wrath and destroy them from vnder the heauen, O Lord.
