Klagesangene 3
1 Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
I am the man that hath seen affliction by the rod of his wrath.
2 Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
Me hath he led, and brought into darkness, and not into light.
3 Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
Surely against me hath he turned again and again his hand all the day.
4 Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
My flesh and my skin hath he wasted away, he hath broken my bones.
5 Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
He hath built against me, and encompassed [me] with gall and toil.
6 I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
He hath made me to dwell in dark places as those that have been long dead.
7 Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
He hath hedged me about that I cannot get out: he hath made my chain heavy.
8 Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
Even when I cry and shout, he shutteth out my prayer.
9 Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
He hath inclosed my ways with hewn stone, he hath made my paths crooked.
10 Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
He is unto me [as] a bear lying in wait, a lion in secret places.
11 Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
He hath turned aside my ways, and pulled me in pieces; he hath made me desolate.
12 Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
He hath bent his bow, and set me as a mark for the arrow.
13 Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
He hath caused the arrows of his quiver to enter into my reins.
14 Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
I am become a derision to all my people; their song all the day.
15 Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
He hath sated me with bitterness, he hath made me drunk with wormwood.
16 Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
He hath also broken my teeth with gravel stones, he hath covered me with ashes.
17 Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
And thou hast removed my soul far off from peace: I have forgotten prosperity.
18 Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
And I said, My strength is perished, and my hope in Jehovah.
19 Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
Remember thou mine affliction and my wandering, the wormwood and the gall.
20 Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
My soul hath [them] constantly in remembrance, and is humbled in me.
21 Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
— This I recall to heart, therefore have I hope.
22 Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
It is of Jehovah's loving-kindness we are not consumed, because his compassions fail not;
23 Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
they are new every morning: great is thy faithfulness.
24 Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
Jehovah is my portion, saith my soul; therefore will I hope in him.
25 Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
Jehovah is good unto them that wait for him, to the soul [that] seeketh him.
26 Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
It is good that one should both wait, and that in silence, for the salvation of Jehovah.
27 Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
It is good for a man that he bear the yoke in his youth:
28 at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
He sitteth solitary and keepeth silence, because he hath laid it upon him;
29 at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
he putteth his mouth in the dust, if so be there may be hope;
30 at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
he giveth his cheek to him that smiteth him; he is filled full with reproach.
31 For Herren støyter ikkje æveleg burt.
For the Lord will not cast off for ever;
32 For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
but if he have caused grief, he will have compassion according to the multitude of his loving-kindnesses:
33 For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
for he doth not willingly afflict or grieve the children of men.
34 At dei krasar under fot alle fangar i landet,
To crush under foot all the prisoners of the earth,
35 at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
to turn aside the right of a man before the face of the Most High,
36 at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
to wrong a man in his cause, — will not the Lord see it?
37 Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
Who is he that saith, and there cometh to pass, what the Lord hath not commanded?
38 Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
Out of the mouth of the Most High doth not there proceed evil and good?
39 Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
Wherefore doth a living man complain, a man for the punishment of his sins?
40 Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
Let us search and try our ways, and turn again to Jehovah.
41 Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
Let us lift up our heart with [our] hands unto God in the heavens.
42 Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
We have transgressed and have rebelled: thou hast not pardoned.
43 Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
Thou hast covered thyself with anger, and pursued us; thou hast slain, thou hast not spared.
44 I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
Thou hast covered thyself with a cloud, that prayer should not pass through.
45 Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
Thou hast made us the offscouring and refuse in the midst of the peoples.
46 Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
All our enemies have opened their mouth against us.
47 Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
Fear and the pit are come upon us, devastation and ruin.
48 Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
Mine eye runneth down with streams of water for the ruin of the daughter of my people.
49 Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
Mine eye poureth down, and ceaseth not, without any intermission,
50 fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
till Jehovah look down and behold from the heavens.
51 Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
Mine eye affecteth my soul, because of all the daughters of my city.
52 Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
They that are mine enemies without cause have chased me sore like a bird.
53 Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
They have cut off my life in a pit, and cast a stone upon me.
54 Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
Waters streamed over my head; I said, I am cut off.
55 Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
I called upon thy name, Jehovah, out of the lowest pit.
56 Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
Thou hast heard my voice: hide not thine ear at my sighing, at my cry.
57 Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
Thou drewest near in the day that I called upon thee; thou saidst, Fear not.
58 Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
Lord, thou hast pleaded the cause of my soul, thou hast redeemed my life.
59 Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
Jehovah, thou hast seen my wrong: judge thou my cause.
60 Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
Thou hast seen all their vengeance, all their imaginations against me.
61 Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
Thou hast heard their reproach, O Jehovah, all their imaginations against me;
62 det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
the lips of those that rise up against me and their meditation against me all the day.
63 Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
Behold thou their sitting down and their rising up: I am their song.
64 Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
Render unto them a recompence, O Jehovah, according to the work of their hands;
65 Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
give them obduracy of heart, thy curse unto them;
66 Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.
pursue them in anger, and destroy them from under the heavens of Jehovah.
