Jonas 3
1 Då kom Herrens ord til Jonas andre gongen; han sagde:
This message from the Lord came to Jonah the second time,
2 «Statt upp og gakk til Nineve, den store byen, og ropa ut yver honom dei ordi eg vil tala til deg!»
‘Arise, go to that great city, Nineveh, and proclaim to it the message that I tell you.’
3 Og Jona stod upp og gjekk til Nineve, som Herren hadde sagt. Nineve var ein stor by for Gud, tri dagsleider lang.
So Jonah started for Nineveh, as the Lord commanded. Now Nineveh was so large a city that it took three days’ journey to cross it.
4 Og Jona gjekk ei dagslei inn i byen og ropa og sagde: «Um fyrti dagar skal Nineve verta lagd i grus.»
Jonah began by going a day’s journey into the city, and he proclaimed, ‘Forty days more and Nineveh shall be overthrown.’
5 Då trudde ninevitarne på Gud, lyste ut ei fasta og klædde seg i sekk både store og små.
And the people of Nineveh believed God; and they ordered a fast and put on sackcloth, from the greatest to the least of them.
6 Då saki kom for kongen i Nineve, reiste han seg frå sin kongsstol, lagde kappa av seg og sveipte seg i sekk og sette seg i oska.
And when word came to the king of Nineveh, he rose from his throne, took off his robe, dressed in sackcloth, and sat in ashes.
7 Han let ropa ut i Nineve og segja: «Etter bod frå kongen og hans stormenner må korkje menneskje eller dyr, storfe eller småfe, smaka noko, beita eller drikka vatn.
And he made this proclamation and published it in Nineveh: ‘By the decree of the king and his nobles: People, beast, herd, and flock shall not taste anything; let them not eat nor drink water.
8 Men dei skal sveipa seg i sekk, menneski med dyri, og ropa til Gud av all kraft og umvenda seg, kvar frå sin vonde veg og frå den urett som er i deira hender.
Let both people and animals put on sackcloth and let them cry earnestly to God; let them each turn from their evil ways and from the deeds of violence which they are doing.
9 Kven veit? Gud kunde då venda um og angra det, venda um frå den brennande vreide sin, so me ikkje gjeng under.»
Who knows? God may relent and avert his fierce anger, so that we may not die.’
10 Då no Gud såg det dei gjorde, at dei vende um frå sin vonde veg, angra han det vonde han hadde sagt han vilde gjera mot deim, og han gjorde det ikkje.
When God saw that they turned from their evil course, he relented the evil which he said he would do to them, and did not do it.
