Joel 2

1 Lat luren ljoma på Sion! Skrik høgt på mitt heilage fjell! Skjelve, alle i mannaheimen! Koma skal Herrens dag, ja, han er nær.

Zion ah mongkah to ueng oh, kai ih kaciim mae ah acoehaih atuen to paek oh: prae thung kaom kaminawk boih tasoeh o nasoe; Angraeng ih ni loe angzoh boeh, zoi daek boeh.

2 Ein dag med myrker og dimma, ein dag med skodda og sky, som ein morgongråe er eit tallaust folk breidt yver fjelli. Du liken aldri ser frå æva som var, og aldri i åri til komande ætter.

Akhawnbang ah kanghaeh phang mae nui ih tamai baktiah, khovinghaih hoi kho tahmuephaih ni, kathah tamai hoi khovinghaih niah oh: canghnii ah kaom vai ai, angzo han koi hmabang atue ah doeh kaom vai ai, kapop moe, thacak kaminawk doeh angzoh o.

3 Framfyre et elden upp; og etter kjem brennande logen. Som Edenshagen var landet framfyre og etterpå snaudaste heidi. Å berga noko nyttar ikkje her.

Nihcae ih hmabang loe hmai mah kangh moe, nihcae hnukbang doeh hmaipalai mah kangh; nihcae mah tuh ai nathuem ah prae loe Eden takha baktiah oh, nihcae mah tuk pacoengah prae loe kapong sut praezaek baktiah oh; ue, nihcae loe mi doeh loih o mak ai.

4 Som øykjer er dei å sjå til, som stridshestar tråvar dei fram.

Nihcae ih krang loe hrang baktih, hrang angthueng kami baktiah oh pongah, nihcae loe cawn o tih.

5 Liksom glamrande vogner fer dei yver alle fjell. Det susar og brusar, som når eld sleikjer strå, som ei veldug herfylking samla til strid.

Nihcae loe caphaeh hmai mah kang ih atuen baktih, thacak misatuh kaminawk misatuk han caeh o nathuem ih atuen baktih, hrang lakok tuen baktiah nihcae loe maesom nuiah angphet o tih.

6 Støkken tek folk ved syni, alle andlit skiftar lit.

Pop parai kaminawk loe nihcae hma ah nganbawh kana zok o; kaminawk loe mikhmai amnum o boih tih.

7 Som kjempor rusar dei i veg, liksom stridsmenner stormar dei murar. Kvar ein på si leid sturtar fram, og aldri dei krøkjer sin veg.

Nihcae loe thacak kaminawk baktiah cawn o tih; nichae loe misatuh kaminawk baktiah tapang pongah daw o tih; kaminawk loe angmacae ih loklam ah caeh o boih tih, nihcae loe angmacae ohhaih ahmuen hoiah amkhraeng o mak ai:

8 Ingen trengjer den andre burt, kvar hev si eigi braut, tvert gjenom våpni, og ho brest ikkje rekkja.

maeto hoi maeto anget o mak ai, angmacae ih loklam ah caeh o boih tih: sumsen salakah caeh o cadoeh, ahma caa o mak ai.

9 Inn i byen dei stormar, stig upp på muren, gjeng inn i husi, og inn gjenom vindaugo bryt dei seg som tjuvar.

Nihcae loe vangpui thungah ahnuk ahma cawn o tih, nihcae loe tapang nuiah cawn o tih; nihcae loe im nuiah daw o tahang ueloe, kamqu baktiah thokbuem hoiah akun o tih.

10 Jordi fyre deim skjelv, himlarne bivrar, sol og måne dei svartnar, medan stjernorne løyner sin glans.

Nihcae hma ah long anghuen tih, vannawk doeh tasoeh o tih; ni hoi khrah doeh ving rup ueloe, cakaehnawk mah doeh aanghaih to paek o mak ai boeh.

11 Og Herren let høyra sitt mål framfyre si fylking, for ovstor er hans herlæger, veldug hans ærendsvein er. Ja, stor er Herrens dag og skræmeleg, kven held honom ut?

Angraeng mah angmah ih misatuh kaminawk hma ah lok to thui tih; thuih ih lok baktiah sah kami ih misatuh kaminawk loe pop o parai; Angraeng ih ni loe len parai moe, zit kaom ani ah oh: mi mah maw khaang thai tih?

12 Men no og det gjeld, so mæler Herren, vend um til meg med heile dykkar hjarta, med fasta og gråt og med klaga.

To pongah vaihi doeh, Palungthin boih, buhzahhaih, qahhaih, palungsethaih hoiah kai khaeah amlaem oh, tiah Angraeng mah thuih.

13 Riv sund dykkar hjarta og ei dykkar klæde, vend um til Herren dykkar Gud! For han er nådig og hugmild er han, hev tolugt sinn, er rik på miskunn, han angrar det vonde.

Khukbuen na ai, na palungthin to paek ah loe, na Angraeng Sithaw khaeah amlaem ah: Anih loe mi tahmen thaih, palungnathaih tawn, palungphui han karai, pop parai tahmenhaih tawn, kahoih ai hmuen sakhaih thung hoi tahmen thaih Sithaw ah oh.

14 Ja, kven veit? Han snur og angrar, og han legg etter seg velsigning, grjon- og drykkoffer for Herren, dykkar Gud.

Angraeng na Sithaw khaeah cang, naek koi tui hoi angbawnhaih sak hanah, Anih loe poek amkhraih ueloe, tahamhoihaih caehtaak pacoengah, tahmenhaih tawn khoe doeh om tih, tiah mi mah maw panoek thai tih?

15 Blås i luren på Sion, haldt fastehelg, lys heilag samling!

Zion ah mongkah to ueng ah loe, kaciim buhzahhaih to sak pacoengah, kaciim amkhuenghaih to sah oh;

16 Samla folket! Vigsle lyden! Få i hop dei gamle, samla dei små, ja, borni på fanget! Brudgomen gange or sitt hus og bruri frå stova si!

kaminawk to pakhueng ah, amkhueng kaminawk to ciimcaisak ah; kacoehtanawk to kawkcu ah loe, nawksainawk hoi tahnu nae li nawktanawk to nawnto pakhueng ah; zu la kami loe angmah ih imthung hoi tacawt nasoe loe, sava sah tangla doeh angmah ih imthung hoiah tacawt nasoe.

17 Millom forhall og altar skal dei gråta prestarne, Herrens tenarar, og segja: «Spar, Herre, folket ditt, og ikkje du gjere din eigen lyd til eit spottord, til eit ordtak millom folki! Kvi skal dei segja millom folki: «Kvar er deira Gud?»»

Angraeng khae toksah qaimanawk loe, tempul thung ih tung hoi hmaicam salakah, qah o nasoe; Aw Angraeng, nangmah ih kaminawk to paquem ah, Sithaw panoek ai kaminawk mah patahhaih lok ah patoh o han ai ah, na qawk to kasae thui kaminawk khaeah paek hmah; nihcae ih Sithaw loe naa ah maw oh? tiah kaminawk salakah thuisak hmah, tiah lawkthui o nasoe.

18 Då gløddest Herren upp for sitt land, og han sparde sitt folk.

To tih nahaeloe Angraeng mah a prae to poek ueloe, angmah ih kaminawk to tahmen tih boeh.

19 Herren svara og tala til sitt folk: Sjå, eg vil senda til dykk både korn og saft og olje, so de kann mettast av det. Og ikkje vil eg gjera dykk meir til spott millom folki.

Ue, Angraeng mah lok pathim ueloe, angmah ih kaminawk khaeah, Khenah, nangcae hanah cang, misurtui hoi situi to kang pat han, to naah ni palung khuek na tih o vop tih; Sithaw panoek ai kaminawk salakah nangcae kasae thuihaih to ka sah mak ai boeh.

20 Norderheren driv eg langt burt ifrå dykk. Eg skal støyta honom ut i eit turt og øyde land, hans fortropp til havet i aust, hans baktropp til havet i vest. Og vondt skal det dåma, ja ilt skal det tevja. For storverk hev han gjort.

Aluek bang ih misatuh kaminawk to kangthla ah ka patoeh moe, praezaek hoi kapong sut ahmuen ah ka patoeh han boeh, anih ih ahma to ni angyae bang ih tuipui ah, anih ih ahnuk to niduem bang ih tuipui ah ka vah han: Anih mah kalen parai hmuen to sak boeh pongah, kaqong ahmui sae anih khae hoiah tacawt tih boeh.

21 Ikkje ottast, du land, men gled deg og ver sæl! For storverk hev Herren gjort.

Aw prae, zii hmah; Angraeng mah dawnrai hmuen to sak boeh pongah, anghoe ah loe oep ah!

22 Ikkje ottast, du fe på marki, for no grønast graset på heidi. Og trei ber frukt, fiketre, vintre gjev no si kraft.

Taw ih moisannawk, zii o hmah; taw ih saphoinawk tacawt o boeh moe, thingnawk mah doeh athaih athai o let boeh; thaiduetkung hoi misurkung loe thacak o let boeh.

23 Og Sions søner, fagna og frygda dykk i Herren, dykkar Gud! For han gjev åt dykk læraren til rettferd; so sender han dykk haustregn og vårregn som fyrr.

Nangcae Zion caanawk, anghoe oh, Angraeng na Sithaw ah anghoe oh; anih mah khotui tangsuek to nangcae hanah ang paek, nangcae khaeah khotui tangsuek to angzohsak, khrah tangsuek naah hnukkhuem khotui to angzohsak.

24 Og fyllast skal låvarne med korn, og persorne fløyma med vinsaft og olje.

Cang atithaih ahmuen loe cang hoi koi tih, laom pui thungah misurtui kangtha hoi situi to koi tih.

25 Og skadebot gjev eg for grøda som tyntest av grashoppen, bitaren, etaren, gnagaren, min store her, som eg sende imot dykk.

Kalen pakhuh mah caak ih cangnawk, langkawk mah caak ih cangnawk, kalah pakhunawk hoi pakhunawk mah caak ih cangnawk, nangcae khaeah ka patoeh ih thacak kai ih misatuh kaminawk mah caak o ih, saningnawk to kang paek let han.

26 Og de skal få nøgdi eta og mettast. Og då skal de lova namnet åt Herren dykkar Gud, han som hev underleg stelt med dykk, og ikkje skal folket mitt æveleg skjemmast.

Nangcae mah kapop ah na caa o ueloe, zok nam hah o tih, to naah nangcae han dawnrai hmuen kasah, Angraeng na Sithaw ih ahmin to na pakoeh o tih; Kai ih kaminawk loe natuek naah doeh azathaih tong o mak ai boeh.

27 Og de skal merka at eg bur midt i Israel, og at eg er Herren, dykkar Gud, og ingen annan, og ikkje skal folket mitt æveleg skjemmast.

To naah nangcae mah kai loe Israel kaminawk salakah ka oh, kai loe nangcae ih Angraeng Sithaw ni, kalah mi doeh om ai, tiah na panoek o tih. Kai ih kaminawk loe natuek naah doeh azathaih tong o mak ai boeh.

28 Og sidan henda det skal: Eg renner min ande yver alt kjøt. Dykkar søner og døtter skal tala profetord; dei gamle hjå dykk skal draumar drøyma, gutarne dykkar skal syner sjå.

To pacoengah, taksa boih nuiah ka Muithla ka paek han; na capanawk hoi na canunawk mah lok to taphong o tih, na mitongnawk mah amang sah o ueloe, na thendoengnawk mah hnuksakhaih to hnu o tih.

29 Ja, og yver trælar og trælekvende eg renner min ande i dagarne dei.

To na niah loe ka tamna nongpanawk hoi ka tamna nongpatanawk nuiah doeh ka Muithla to ka paek han.

30 Under eg gjer på himmel og på jord, blod og eld og kvervlande røyk.

Van hoi long ah dawnrai hmuennawk kam tuengsak han: athii longhaih, kangthawk hmai hoi hmaikhue to ka hnuksak han.

31 Soli skal verta til myrker og månen til blod, fyrr han kjem, Herrens dag, den store og skræmelege.

Zit kaom Angraeng ih ni kalen angzo ai naah, ni loe ving ueloe, khrah doeh athii ah angcoeng tih.

32 Men kvar ein som kallar på Herrens namn, bergast skal han. For på Sions fjell og i Jerusalem skal finnast ein flokk av frelste som Herren hev sagt, og til den utfria flokken høyrer dei som Herren kallar.

Mi kawbaktih doeh Angraeng ih ahmin kawk kaminawk loe, pahlong ah om boih tih. Angraeng mah thuih ih lok baktih toengah, Zion mae hoi Jerusalem vangpui thungah, Angraeng mah kawk ih anghmat kaminawk loisakhaih to om tih.