Jobs 9
1 Då tok Job til ords og sagde:
Então Job respondeu, e disse:
2 «Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
Na verdade sei que assim é; porque como se justificaria o homem para com Deus?
3 Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
Se quizer contender com ele, nem a uma de mil coisas lhe poderá responder.
4 Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
Ele é sábio de coração, e forte de forças: quem se endureceu contra ele, e teve paz?
5 som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
Ele é o que transporta as montanhas, sem que o sintam, e o que as transtorna no seu furor.
6 som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
O que remove a terra do seu lugar, e as suas colunas estremecem.
7 som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
O que fala ao sol, e não sai, e sela as estrelas.
8 som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
O que só estende os céus, e anda sobre os altos do mar.
9 hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
O que faz a Ursa, o Orion, e o Setestrello, e as recâmaras do sul.
10 Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
O que faz coisas grandes, que se não podem esquadrinhar: e maravilhas tais que se não podem contar.
11 Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
Eis que passa por diante de mim, e não o vejo: e torna a passar perante mim, e não o sinto.
12 Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
Eis que arrebata; quem lho fará restituir? quem lhe dirá: Que é o que fazes?
13 Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
Deus não revogará a sua ira: debaixo dele se encurvam os auxiliadores soberbos.
14 Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
Quanto menos lhe responderia eu! ou escolheria diante dele as minhas palavras!
15 Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
A quem, ainda que eu fosse justo, lhe não responderia: antes ao meu Juiz pediria misericórdia.
16 Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
Ainda que chamasse, e ele me respondesse, nem por isso creria que desse ouvidos à minha voz.
17 Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
Porque me quebranta com uma tempestade, e multiplica as minhas chagas sem causa.
18 han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
Nem me concede o respirar, antes me farta de amarguras.
19 Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
Quanto às forças, eis que ele é o forte: e, quanto ao juízo, quem me citará com ele?
20 Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
Se eu me justificar, a minha boca me condenará: se for reto, então me declarará por perverso.
21 Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
Se for reto, não estimo a minha alma: deprezo a minha vida.
22 Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
A coisa é esta; por isso eu digo que ele consome ao reto e ao ímpio.
23 Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
Matando o açoite de repente, então se ri da prova dos inocentes.
24 Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
A terra se entrega na mão do ímpio; ele cobre o rosto dos juízes: se não é ele, quem é logo?
25 Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
E os meus dias são mais velozes do que um correio: fugiram, e nunca viram o bem.
26 Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
Passam como navios veleiros: como águia que se lança à comida.
27 Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
Se eu disser: Me esquecerei da minha queixa, e mudarei o meu rosto, e tomarei alento;
28 då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
Receio todas as minhas dores, porque bem sei que me não terás por inocente.
29 For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
E, sendo eu ímpio, por que trabalharei em vão?
30 Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
Ainda que me lave com água de neve, e purifique as minhas mãos com sabão,
31 Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
Ainda me submergirás no fosso, e os meus próprios vestidos me abominarão.
32 Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
Porque ele não é homem, como eu, a quem eu responda, vindo juntamente a juízo.
33 d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
Não há entre nós árbitro que ponha a mão sobre nós ambos.
34 Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
Tire ele a sua vara de cima de mim, e não me amedronte o seu terror.
35 eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.
Então falarei, e não o temerei; porque assim não estou comigo.
