Jobs 9
1 Då tok Job til ords og sagde:
And Job answereth and saith: —
2 «Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
Truly I have known that [it is] so, And what — is man righteous with God?
3 Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
If he delight to strive with Him — He doth not answer him one of a thousand.
4 Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
Wise in heart and strong in power — Who hath hardened toward Him and is at peace?
5 som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
Who is removing mountains, And they have not known, Who hath overturned them in His anger.
6 som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
Who is shaking earth from its place, And its pillars move themselves.
7 som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
Who is speaking to the sun, and it riseth not, And the stars He sealeth up.
8 som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
Stretching out the heavens by Himself, And treading on the heights of the sea,
9 hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
Making Osh, Kesil, and Kimah, And the inner chambers of the south.
10 Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
Doing great things till there is no searching, And wonderful, till there is no numbering.
11 Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
Lo, He goeth over by me, and I see not, And He passeth on, and I attend not to it.
12 Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
Lo, He snatches away, who bringeth it back? Who saith unto Him, 'What dost Thou?'
13 Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
God doth not turn back His anger, Under Him bowed have proud helpers.
14 Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
How much less do I — I answer Him? Choose out my words with Him?
15 Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
Whom, though I were righteous, I answer not, For my judgment I make supplication.
16 Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
Though I had called and He answereth me, I do not believe that He giveth ear [to] my voice.
17 Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
Because with a tempest He bruiseth me, And hath multiplied my wounds for nought.
18 han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
He permitteth me not to refresh my spirit, But filleth me with bitter things.
19 Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
If of power, lo, the Strong One; And if of judgment — who doth convene me?
20 Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
If I be righteous, Mine mouth doth declare me wicked, Perfect I am! — it declareth me perverse.
21 Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
Perfect I am! — I know not my soul, I despise my life.
22 Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
It is the same thing, therefore I said, 'The perfect and the wicked He is consuming.'
23 Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
If a scourge doth put to death suddenly, At the trial of the innocent He laugheth.
24 Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
Earth hath been given Into the hand of the wicked one. The face of its judges he covereth, If not — where, who [is] he?
25 Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
My days have been swifter than a runner, They have fled, they have not seen good,
26 Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
They have passed on with ships of reed, As an eagle darteth on food.
27 Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
Though I say, 'I forget my talking, I forsake my corner, and I brighten up!'
28 då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
I have been afraid of all my griefs, I have known that Thou dost not acquit me.
29 For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
I — I am become wicked; why [is] this? [In] vain I labour.
30 Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
If I have washed myself with snow-water, And purified with soap my hands,
31 Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
Then in corruption Thou dost dip me, And my garments have abominated me.
32 Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
But if a man like myself — I answer him, We come together into judgment.
33 d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
If there were between us an umpire, He doth place his hand on us both.
34 Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
He doth turn aside from off me his rod, And His terror doth not make me afraid,
35 eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.
I speak, and do not fear Him, But I am not right with myself.
