Jobs 8
1 Då tok Bildad frå Suah til ords og sagde:
And Bildad the Shuhite answereth and saith: —
2 «Kor lenge vil du tala so og lata ordi storma fram?
Till when dost thou speak these things? And a strong wind — sayings of thy mouth?
3 Kann Gud vel rengja det som rett er? Kann Allvalds-Gud vel rengja rettferd?
Doth God pervert judgment? And doth the Mighty One pervert justice?
4 Hev dine søner synda mot han, gav han deim deira synd i vald.
If thy sons have sinned before Him, And He doth send them away, By the hand of their transgression,
5 Um du søkja til din Gud, og beda Allvalds-Gud um nåde,
If thou dost seek early unto God, And unto the Mighty makest supplication,
6 er du då rein og utan svik, då vil han vakna upp for deg og reisa nytt ditt rettferdshus,
If pure and upright thou [art], Surely now He waketh for thee, And hath completed The habitation of thy righteousness.
7 Um og di fortid vesall var, so mykje større vert di framtid.
And thy beginning hath been small, And thy latter end is very great.
8 Ja, spør deg for hjå farne ætter, agt på kva federne fann ut.
For, ask I pray thee of a former generation, And prepare to a search of their fathers,
9 - Me inkje veit, er frå i går; vårt liv ein skugge er på jordi -
(For of yesterday we [are], and we know not, For a shadow [are] our days on earth.)
10 dei skal deg læra, gjeva svar med ord ifrå sitt hjartedjup:
Do they not shew thee — speak to thee, And from their heart bring forth words?
11 «Veks sevet vel på turre land? Trivst storren der som vatnet vantar?
'Doth a rush wise without mire? A reed increase without water?
12 Enn stend det grønt, vert ikkje skore, då visnar det fyrr anna gras.»
While it [is] in its budding — uncropped, Even before any herb it withereth.
13 So gjeng det deim som gløymer Gud; og voni glepp for gudlaus mann.
So [are] the paths of all forgetting God, And the hope of the profane doth perish,
14 Hans tillit sunderskori vert, hans tiltru vert til kongurvev;
Whose confidence is loathsome, And the house of a spider his trust.
15 Det hus han styd seg til, det dett; det som han triv til, stend’kje fast.
He leaneth on his house — and it standeth not: He taketh hold on it — and it abideth not.
16 Han saftfull veks, med soli skin; hans greiner yver hagen heng,
Green he [is] before the sun, And over his garden his branch goeth out.
17 og roti kring steinrøysar smett, og smyg seg inn imillom steinar.
By a heap his roots are wrapped, A house of stones he looketh for.
18 Men vert han riven frå sin stad, so hugsar staden han ei meir.
If [one] doth destroy him from his place, Then it hath feigned concerning him, I have not seen thee!
19 Sjå det er gleda på hans veg; or moldi skyt ein annan fram.
Lo, this [is] the joy of his way, And from the dust others spring up.'
20 Men Gud vanvyrder ei den reine; dei vonde tek han ei i handi.
Lo, God doth not reject the perfect, Nor taketh hold on the hand of evil doers.
21 Han enn din munn med lått skal fylla og lipporne med gledesong;
While he filleth with laughter thy mouth, And thy lips with shouting,
22 men skammi klæda skal din fiend’; gudløysetjeld finst ikkje meir.»
Those hating thee do put on shame, And the tent of the wicked is not!
