< Jobs 7 >
1 Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
Non ha forse un duro lavoro l'uomo sulla terra e i suoi giorni non sono come quelli d'un mercenario?
2 Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
Come lo schiavo sospira l'ombra e come il mercenario aspetta il suo salario,
3 so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
così a me son toccati mesi d'illusione e notti di dolore mi sono state assegnate.
4 Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
Se mi corico dico: «Quando mi alzerò?». Si allungano le ombre e sono stanco di rigirarmi fino all'alba.
5 Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
Ricoperta di vermi e croste è la mia carne, raggrinzita è la mia pelle e si disfà.
6 Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
I miei giorni sono stati più veloci d'una spola, sono finiti senza speranza.
7 Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
Ricordati che un soffio è la mia vita: il mio occhio non rivedrà più il bene.
8 Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
Non mi scorgerà più l'occhio di chi mi vede: i tuoi occhi saranno su di me e io più non sarò.
9 Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, (Sheol )
Una nube svanisce e se ne va, così chi scende agl'inferi più non risale; (Sheol )
10 snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
non tornerà più nella sua casa, mai più lo rivedrà la sua dimora.
11 Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
Ma io non terrò chiusa la mia bocca, parlerò nell'angoscia del mio spirito, mi lamenterò nell'amarezza del mio cuore!
12 Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
Son io forse il mare oppure un mostro marino, perché tu mi metta accanto una guardia?
13 Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
Quando io dico: «Il mio giaciglio mi darà sollievo, il mio letto allevierà la mia sofferenza»,
14 då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
tu allora mi spaventi con sogni e con fantasmi tu mi atterrisci.
15 so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
Preferirei essere soffocato, la morte piuttosto che questi miei dolori!
16 D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
Io mi disfaccio, non vivrò più a lungo. Lasciami, perché un soffio sono i miei giorni.
17 Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
Che è quest'uomo che tu nei fai tanto conto e a lui rivolgi la tua attenzione
18 heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
e lo scruti ogni mattina e ad ogni istante lo metti alla prova?
19 Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
Fino a quando da me non toglierai lo sguardo e non mi lascerai inghiottire la saliva?
20 Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
Se ho peccato, che cosa ti ho fatto, o custode dell'uomo? Perché m'hai preso a bersaglio e ti son diventato di peso?
21 Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
Perché non cancelli il mio peccato e non dimentichi la mia iniquità? Ben presto giacerò nella polvere, mi cercherai, ma più non sarò!