Jobs 7
1 Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
“Is there not warfare to man on earth? And his days as the days of a hired worker?
2 Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
As a servant desires the shadow, And as a hired worker expects his wage,
3 so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
So I have been caused to inherit months of vanity, And they numbered nights of misery to me.
4 Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
If I lay down, then I have said, When do I rise, And evening has been measured? And I have been full of tossings until dawn.
5 Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
My flesh has been clothed [with] worms, And a clod of dust, My skin has been shriveled and is loathsome,
6 Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
My days swifter than a loom, And they are consumed without hope.
7 Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
Remember that my life [is] a breath, My eye does not turn back to see good.
8 Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
The eye of my beholder does not behold me. Your eyes [are] on me—and I am not.
A cloud has been consumed, and it goes, So he who is going down to Sheol does not come up. (Sheol h7585)
10 snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
He does not turn to his house again, Nor does his place discern him again.
11 Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
Also I do not withhold my mouth—I speak in the distress of my spirit, I talk in the bitterness of my soul.
12 Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
Am I a sea [monster], or a dragon, That You set a watch over me?
13 Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
When I said, My bed comforts me, In my talking He takes away my couch.
14 då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
And You have frightened me with dreams, And You terrify me from visions,
15 so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
And my soul chooses strangling, Death rather than my bones.
16 D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
I have wasted away—I do not live for all time. Cease from me, for my days [are] vanity.
17 Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
What [is] man that You magnify him? And that You set Your heart to him?
18 heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
And inspect him in the mornings, [And] in the evenings try him?
19 Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
How long do You not look from me? You do not desist until I swallow my spittle.
20 Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
I have sinned, what do I do to You, O watcher of man? Why have You set me for a mark to You, And I am for a burden to myself—and what?
21 Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
You do not take away my transgression, And [do not] cause my iniquity to pass away, Because now, I lie down in dust, And You have sought me—and I am not!”
