Jobs 7
1 Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
[Is there] not an appointed time to man upon earth? [are not] his days also like the days of an hireling?
2 Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
As a servant earnestly desireth the shadow, and as an hireling looketh for [the reward of] his work:
3 so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
So am I made to possess months of vanity, and wearisome nights are appointed to me.
4 Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
5 Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
My flesh is clothed with worms and clods of dust; my skin is broken, and become loathsome.
6 Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
My days are swifter than a weaver’s shuttle, and are spent without hope.
7 Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
O remember that my life [is] wind: mine eye shall no more see good.
8 Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
The eye of him that hath seen me shall see me no [more: ] thine eyes [are] upon me, and I [am] not.
[As] the cloud is consumed and vanisheth away: so he that goeth down to the grave shall come up no [more]. (Sheol h7585)
10 snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
He shall return no more to his house, neither shall his place know him any more.
11 Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
12 Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
[Am] I a sea, or a whale, that thou settest a watch over me?
13 Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
When I say, My bed shall comfort me, my couch shall ease my complaint;
14 då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
Then thou scarest me with dreams, and terrifiest me through visions:
15 so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
So that my soul chooseth strangling, [and] death rather than my life.
16 D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
I loathe [it; ] I would not live alway: let me alone; for my days [are] vanity.
17 Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
What [is] man, that thou shouldest magnify him? and that thou shouldest set thine heart upon him?
18 heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
And [that] thou shouldest visit him every morning, [and] try him every moment?
19 Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
How long wilt thou not depart from me, nor let me alone till I swallow down my spittle?
20 Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
I have sinned; what shall I do unto thee, O thou preserver of men? why hast thou set me as a mark against thee, so that I am a burden to myself?
21 Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
And why dost thou not pardon my transgression, and take away mine iniquity? for now shall I sleep in the dust; and thou shalt seek me in the morning, but I [shall] not [be].
