Jobs 7
1 Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
Is there not an appointed time to man vpon earth? and are not his dayes as the dayes of an hyreling?
2 Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
As a seruant longeth for the shadowe, and as an hyreling looketh for the ende of his worke,
3 so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
So haue I had as an inheritance the moneths of vanitie, and painefull nights haue bene appointed vnto me.
4 Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
If I layed me downe, I sayde, When shall I arise? and measuring the euening I am euen full with tossing to and from vnto the dawning of the day.
5 Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
My flesh is clothed with wormes and filthinesse of the dust: my skinne is rent, and become horrible.
6 Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
My dayes are swifter then a weauers shittle, and they are spent without hope.
7 Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
Remember that my life is but a wind, and that mine eye shall not returne to see pleasure.
8 Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
The eye that hath seene me, shall see me no more: thine eyes are vpon me, and I shall be no longer.
As the cloude vanisheth and goeth away, so he that goeth downe to the graue, shall come vp no more. (Sheol h7585)
10 snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
He shall returne no more to his house, neither shall his place knowe him any more.
11 Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
Therefore I will not spare my mouth, but will speake in the trouble of my spirite, and muse in the bitternesse of my minde.
12 Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
Am I a sea or a whalefish, that thou keepest me in warde?
13 Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
When I say, My couch shall relieue me, and my bed shall bring comfort in my meditation,
14 då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
Then fearest thou me with dreames, and astonishest me with visions.
15 so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
Therefore my soule chuseth rather to be strangled and to die, then to be in my bones.
16 D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
I abhorre it, I shall not liue alway: spare me then, for my dayes are but vanitie.
17 Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
What is man, that thou doest magnifie him, and that thou settest thine heart vpon him?
18 heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
And doest visite him euery morning, and tryest him euery moment?
19 Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
Howe long will it be yer thou depart from me? thou wilt not let me alone whiles I may swallowe my spettle.
20 Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
I haue sinned, what shall I do vnto thee? O thou preseruer of me, why hast thou set me as a marke against thee, so that I am a burden vnto my selfe?
21 Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
And why doest thou not pardon my trespasse? and take away mine iniquitie? for nowe shall I sleepe in the dust, and if thou seekest me in the morning, I shall not be found.
