Jobs 7
1 Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
“Isn't life for human beings like serving a sentence of hard labor? Don't their days pass like those of a hired laborer?
2 Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
Like some slave longing for a bit of shade, like a hired hand anxiously waiting for pay day,
3 so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
I've been given months of emptiness and nights of misery.
4 Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
When I go to bed I ask, ‘When shall I get up?’ But the night goes on and on, and I toss and turn until dawn.
5 Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
My body is covered with maggots and caked in dirt; my skin is cracked, with oozing sores.
6 Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
My days pass quicker than a weaver's shuttle and they come to an end without hope.
7 Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
Remember that my life is just a breath; I will not see happiness again.
8 Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
Those watching me won't see me anymore; your eyes will be looking for me, but I will be gone.
When a cloud disappears, it's gone, just as anyone who goes down to Sheol does not come back up. (Sheol h7585)
10 snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
They will never return home, and the people they knew will forget them.
11 Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
So, no, I won't hold my tongue—I will speak in the agony of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
12 Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
Am I the sea or a sea monster that you have to guard me?
13 Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
If I tell myself, ‘I'll feel better if I lie down in my bed,’ or ‘it will help me to lie down on my couch,’
14 då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
then you scare me so much with dreams and terrify me with visions
15 so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
that I would rather be strangled—I would rather die than become just a bag of bones.
16 D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
I hate my life! I know I won't live long. Leave me alone because my life is just a breath.
17 Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
Why are human beings so important to you; why are you so concerned about them
18 heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
that you inspect them every morning and test them every moment? Won't you ever stop staring at me?
19 Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
Won't you ever leave me alone long enough to catch my breath?
20 Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
What have I done wrong? What have I done to you, Watcher of Humanity? Why have you made me your target, so that I'm a burden even to myself?
21 Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
If so why don't you pardon my sins, and take away my guilt? Right now I'm going to lie down in the dust, and though you will look for me, I will be gone.”
