Jobs 7
1 Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
The life of man upon earth is a warfare, and his days are like the days of a hireling.
2 Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
As a servant longeth for the shade, as the hireling looketh for the end of his work;
3 so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
So I also have had empty months, and have numbered to myself wearisome nights.
4 Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
If I lie down to sleep, I shall say: When shall arise? and again I shall look for the evening, and shall be filled with sorrows even till darkness.
5 Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
My flesh is clothed with rottenness and the filth of dust, my skin is withered and drawn together.
6 Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
My days have passed more swiftly than the web is cut by the weaver, and are consumed without any hope.
7 Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
Remember that my life is but wind, and my eyes shall not return to see good things.
8 Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
Nor shall the sight of man behold me: thy eyes are upon me, and I shall be no more.
As a cloud is consumed, and passeth away: so he that shall go down to hell shall not come up. (Sheol h7585)
10 snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
Nor shall he return my more into his house, neither shall his place know him any more.
11 Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
Wherefore I will not spare my month, I will speak in the affliction of my spirit: I will talk with the bitterness of my soul.
12 Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
Am I a sea, or a whale, that thou hast enclosed me in a prison?
13 Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
If I say: My bed shall comfort me, and I shall be relieved speaking with myself on my couch:
14 då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
Thou wilt frighten me with dreams and terrify me with visions.
15 so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
So that my soul rather chooseth hanging, and my bones death.
16 D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
I have done with hope, I shall now live no longer: spare me, for my days are nothing.
17 Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
What is a man that thou shouldst magnify him? or why dost thou set thy heart upon him?
18 heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
Thou visitest him early in the morning, and thou provest him suddenly.
19 Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
How long wilt thou not spare me, nor suffer me to swallow down my spittle?
20 Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
I have sinned: what shall I do to thee, O keeper of men? why hast thou set me opposite to thee, and I am become burdensome to myself?
21 Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
Why dost thou not remove my sin, and why dost thou not take away my iniquity? Behold now I shall sleep in the dust: and if thou seek me in the morning, I shall not be.
