Jobs 6

1 Då tok Job til ords og svara:

Respondens autem Iob, dixit:

2 «Um dei mitt mismod vega vilde og få ulukka mi på vegti,

Utinam appenderentur peccata mea, quibus iram merui: et calamitas, quam patior, in statera.

3 det tyngjer meir enn havsens sand; difor var ordi mine ville.

Quasi arena maris hæc gravior appareret: unde et verba mea dolore sunt plena:

4 For Allvalds pilar sit i meg, mi ånd lyt suga deira gift; Guds rædslor reiser seg til åtak.

Quia sagittæ Domini in me sunt, quarum indignatio ebibit spiritum meum, et terrores Domini militant contra me.

5 Skrik asnet vel i grøne eng? Og rautar uksen ved sitt for?

Numquid rugiet onager cum habuerit herbam? aut mugiet bos cum ante præsepe plenum steterit?

6 Kven et det smerne utan salt? Kven finn vel smak i eggjekvite?

Aut poterit comedi insulsum, quod non est sale conditum? aut potest aliquis gustare, quod gustatum affert mortem?

7 Det byd meg mot å røra slikt, det er som min utskjemde mat.

Quæ prius nolebat tangere anima mea, nunc præ angustia, cibi mei sunt.

8 Å, fekk eg uppfyllt bøni mi! Gav Gud meg det eg vonar på!

Quis det ut veniat petitio mea: et quod expecto, tribuat mihi Deus?

9 Ja, vild’ han berre knusa meg, med hand si min livstråd slita!

Et qui cœpit, ipse me conterat: solvat manum suam, et succidat me?

10 Då hadde endå eg mi trøyst; trass pina skulde glad eg hoppa! - Den Heilage sitt ord eg held på.

Et hæc mihi sit consolatio ut affligens me dolore, non parcat, nec contradicam sermonibus Sancti.

11 Kva er mi kraft, at eg skuld’ vona? Mi framtid, at eg skulde tola?

Quæ est enim fortitudo mea ut sustineam? aut quis finis meus, ut patienter agam?

12 Er krafti mi som steinen sterk? Er kanskje kroppen min av kopar?

Nec fortitudo lapidum fortitudo mea, nec caro mea ænea est.

13 Mi hjelp hev heilt forlate meg; all kvart stydjepunkt er frå meg teke.

Ecce, non est auxilium mihi in me, et necessarii quoque mei recesserunt a me.

14 Ein rådlaus treng av venen kjærleik, um enn han ottast Allvald ei.

Qui tollit ab amico suo misericordiam, timorem Domini derelinquit.

15 Som bekken brørne mine sveik, lik bekkjefar som turkar ut.

Fratres mei præterierunt me, sicut torrens qui raptim transit in convallibus.

16 Fyrst gruggast dei av bråna is, og snø som blandar seg uti,

Qui timent pruinam, irruet super eos nix.

17 men minkar so i sumarsoli, og kverv til slutt burt i sumarhiten.

Tempore, quo fuerint dissipati, peribunt: et ut incaluerit, solventur de loco suo.

18 Vegfarande vik av til deim, men kjem til øydemark og døyr.

Involutæ sunt semitæ gressuum eorum: ambulabunt in vacuum, et peribunt.

19 Kjøpmenn frå Tema skoda dit, flokkar frå Saba vonar trygt;

Considerate semitas Thema, itinera Saba, et expectate paulisper.

20 men svikne vert dei i si von; dei narra vert når dei kjem fram.

Confusi sunt, quia speravi: venerunt quoque usque ad me, et pudore cooperti sunt.

21 So hev de vorte reint til inkjes, de rædsla såg, og rædde vart!

Nunc venistis: et modo videntes plagam meam timetis.

22 Hev eg då bede dykk um noko? Bad eg dykk løysa meg med gods?

Numquid dixi: Afferte mihi, et de substantia vestra donate mihi?

23 og frelsa meg frå fiendvald og kjøpa meg frå røvarar?

Vel, Liberate me de manu hostis, et de manu robustorum eruite me?

24 Gjev meg eit svar, so skal eg tegja; seg meg kva eg hev synda med!

Docete me, et ego tacebo: et siquid forte ignoravi, instruite me.

25 Eit rettvis ord er lækjebot; men last frå dykk er inkje verdt.

Quare detraxistis sermonibus veritatis, cum e vobis nullus sit qui possit arguere me?

26 Du lastar meg for ordi mine; men vonlaus mann so mangt kann segja.

Ad increpandum tantum eloquia concinnatis, et in ventum verba profertis.

27 De kastar lut um farlaust barn, og handel driv um dykkar ven.

Super pupillum irruitis, et subvertere nitimini amicum vestrum.

28 Vilde de berre sjå på meg! Trur de eg lyg dykk upp i augo?

Verumtamen quod cœpistis explete: præbete aurem, et videte an mentiar.

29 Vend um, lat ikkje urett skje! Vend um, enn hev eg rett i dette.

Respondete obsecro absque contentione: et loquentes id quod iustum est, iudicate.

30 Finst det vel fals på tunga mi? Kann ei min gom ulukka smaka?

Et non invenietis in lingua mea iniquitatem, nec in faucibus meis stultitia personabit.