< Jobs 4 >

1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
Entonces Elifaz, el temanita, le respondió a Job
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
“¿Podría decir una palabra? No quiero molestarte, pero ¿quién podría callar y no responder?
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
Ciertamente has alentado a mucha gente y has apoyado a los que son débiles.
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
Tus consejos han ayudado a los que tropiezan para no caer, y has fortalecido a los que tienen las rodillas débiles.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
Pero ahora eres tú el que sufre y estás molesto.
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
¿No fue tu reverencia a Dios lo que te dio confianza y tu integridad lo que te dio esperanza?
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
Piénsalo: ¿desde cuándo mueren los inocentes? ¿Desde cuándo se destruye a la gente buena?
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
¡Por lo que he visto, los mismos que plantan el mal y siembran problemas son quienes cosechan tales frutos!
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
Un soplo de Dios los destruye; una ráfaga de su cólera los aniquila.
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
Los leones pueden rugir y gruñir, pero sus dientes se rompen.
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
Hasta un león muere por falta de alimento, y las crías de la leona se dispersan.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
“Una palabra se acercó sigilosamente a mí; un susurro llegó a mi oído.
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
Pensamientos inquietantes vinieron a mí en pesadillas, como cuando caes en un sueño profundo.
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
Me aterroricé y temblé; todos mis huesos se estremecieron.
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
Entonces un soplo me rozó la cara y me puso la piel de gallina.
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
Algo se detuvo, pero no pude ver su rostro. Mis ojos sólo podían distinguir una forma. Estaba totalmente silencioso, y entonces oí una voz:
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
‘¿Puede alguien ser justo ante Dios? ¿Puede alguien ser puro ante su Creador?
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
Si ni siquiera se fía de sus siervos y dice que sus ángeles se equivocan,
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
¿cuánto más los que viven en estas casas de barro, cuyos cimientos se basan en el polvo, que se deshacen como la ropa por causa de la polilla?
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
Vivos por la mañana, muertos al anochecer. Mueren sin que nadie lo note.
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
Son como las cuerdas de una tienda de campaña, que se levantan y se derrumban con la muerte. Mueren sin sabiduría’”.

< Jobs 4 >