Jobs 4
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
Então respondeu Eliphaz o temanita, e disse:
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
Se intentarmos fallar-te, enfadar-te-has? mas quem poderia conter as palavras?
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
Eis que ensinaste a muitos, e esforçaste as mãos fracas.
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
As tuas palavras levantaram os que tropeçavam e os joelhos desfallecentes fortificaste.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
Mas agora a ti te vem, e te enfadas: e, tocando-te a ti, te perturbas.
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
Porventura não era o teu temor de Deus a tua confiança, e a tua esperança a sinceridade dos teus caminhos?
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
Lembra-te agora qual é o innocente que jamais perecesse? e onde foram os sinceros destruidos?
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
Como eu tenho visto, os que lavram iniquidade, e semeam trabalho segam o mesmo.
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
Com o bafo de Deus perecem; e com o assopro da sua ira se consomem.
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
O bramido do leão, e a voz do leão feroz, e os dentes dos leõezinhos se quebrantam.
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
Perece o leão velho, porque não ha preza; e os filhos da leoa andam esparzidos.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
Uma palavra se me disse em segredo; e os meus ouvidos perceberam um sussurro d'ella.
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
Entre imaginações de visões da noite, quando cae sobre os homens o somno profundo;
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
Sobreveiu-me o espanto e o tremor, e todos os meus ossos estremeceram.
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
Então um espirito passou por diante de mim; fez-me arrepiar os cabellos da minha carne;
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
Parou elle, porém não conheci a sua feição; um vulto estava diante dos meus olhos: e, calando-me, ouvi uma voz que dizia:
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
Seria porventura o homem mais justo do que Deus? seria porventura o varão mais puro do que o seu Creador?
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
Eis-que nos seus servos não confiaria, e aos seus anjos imputaria loucura:
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
Quanto menos n'aquelles que habitam em casas de lodo, cujo fundamento está no pó, e são machucados como a traça!
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
Desde a manhã até á tarde são despedaçados: e eternamente perecem sem que d'isso se faça caso.
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
Porventura se não passa com elles a sua excellencia? morrem, porém sem sabedoria.
