Jobs 4
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
respondens autem Eliphaz Themanites dixit
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
si coeperimus loqui tibi forsitan moleste accipias sed conceptum sermonem tenere quis possit
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
ecce docuisti multos et manus lassas roborasti
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
vacillantes confirmaverunt sermones tui et genua trementia confortasti
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
nunc autem venit super te plaga et defecisti tetigit te et conturbatus es
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
timor tuus fortitudo tua patientia tua et perfectio viarum tuarum
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
recordare obsecro te quis umquam innocens perierit aut quando recti deleti sint
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
quin potius vidi eos qui operantur iniquitatem et seminant dolores et metunt eos
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
flante Deo perisse et spiritu irae eius esse consumptos
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
rugitus leonis et vox leaenae et dentes catulorum leonum contriti sunt
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
tigris periit eo quod non haberet praedam et catuli leonis dissipati sunt
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
porro ad me dictum est verbum absconditum et quasi furtive suscepit auris mea venas susurri eius
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
in horrore visionis nocturnae quando solet sopor occupare homines
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
pavor tenuit me et tremor et omnia ossa mea perterrita sunt
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
et cum spiritus me praesente transiret inhorruerunt pili carnis meae
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
stetit quidam cuius non agnoscebam vultum imago coram oculis meis et vocem quasi aurae lenis audivi
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
numquid homo Dei conparatione iustificabitur aut factore suo purior erit vir
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
ecce qui serviunt ei non sunt stabiles et in angelis suis repperit pravitatem
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
quanto magis hii qui habitant domos luteas qui terrenum habent fundamentum consumentur velut a tinea
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
de mane usque ad vesperum succidentur et quia nullus intellegit in aeternum peribunt
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
qui autem reliqui fuerint auferentur ex eis morientur et non in sapientia
