< Jobs 4 >
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
And he answered Eliphaz the Temanite and he said.
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
¿ Did someone attempt a word to you will you be impatient? and to restrain words who? is he able.
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
There! you have instructed many [people] and hands slack you strengthened.
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
[the] stumbling They raised! words your and knees bending you strengthened.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
For now - it comes to you and you have become impatient it reaches to you and you have become dismayed.
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
¿ Not [is] fear your confidence your hope your and [the] integrity of ways your.
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
Remember please who? that innocent did he perish and where? upright [people] were they destroyed.
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
Just as I have seen plowers of wickedness and sowers of mischief they harvest it.
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
From [the] breath of God they perish and from [the] breath of anger his they come to an end.
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
[the] roaring of A lion and [the] sound of a lion and [the] teeth of young lions they are broken out.
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
A lion [is] perishing because not prey and [the] young of a lion they are scattered.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
And to me a word it was brought secretly and it received ear my a whisper of it.
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
In disquieting thoughts from visions of [the] night when falls deep sleep on people.
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
Fear it happened to me and trembling and [the] multitude of bones my it caused to tremble.
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
And a wind over face my it passed over it made bristle [the] hair of flesh my.
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
It stood still - and not I recognized appearance its a form [was] to before eyes my a whisper and a voice I heard.
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
¿ A person from God will he be righteous or? from maker his will he be pure a man.
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
There! in servants his not he trusts and against messengers his he charges error.
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
Also - [those who] dwell of houses of clay which [is] in the dust foundation their people crush them before a moth.
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
From morning to evening they are crushed to pieces because not [one who] sets to perpetuity they perish.
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
¿ Not has it been pulled up tent cord their in them will they die? and not with wisdom.