Jobs 4
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
Then spake Eliphaz the Temanite, and said:
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
If one attempt a word with thee, wilt thou be offended? But who can refrain from speaking?
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
Behold, thou hast admonished many; Thou hast strengthened feeble hands;
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
Thy words have upheld him that was falling, And thou hast given strength to feeble knees.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
But now it is come upon thee, and thou faintest; It toucheth thee, and thou art confounded!
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
Is not thy fear of God thy hope, And the uprightness of thy ways thy confidence?
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
Remember, I pray thee, who ever perished being innocent? Or where have the righteous been cut off?
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
According to what I have seen, they who plough iniquity, And sow mischief, reap the same.
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
By the blast of God they perish, And by the breath of his nostrils they are consumed.
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, And the teeth of the young lions are broken.
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
The fierce lion perisheth for lack of prey, And the whelps of the lioness are scattered abroad.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
A word was once secretly brought to me, And mine ear caught a whisper thereof.
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
Amid thoughts from visions of the night, When deep sleep falleth upon men,
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
A fear and a horror came upon me, Which made all my bones to shake.
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
Then a spirit passed before my face, The hair of my flesh rose on end;
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
It stood still, but its form I could not discern; An image was before mine eyes; There was silence, and I heard a voice:
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
“Shall mortal man be more just than God? Shall man be more pure than his Maker?
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
Behold, he putteth no trust in his ministering spirits, And his angels he chargeth with frailty.
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
What then are they who dwell in houses of clay, Whose foundation is in the dust, Who crumble to pieces, as if moth-eaten!
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
Between morning and evening are they destroyed; They perish for ever, and none regardeth it.
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
The excellency that is in them is torn away; They die before they have become wise.”
