Jobs 4
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
Then Eliphaz the Temanite answered,
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
"If someone ventures to talk with you, will you be grieved? But who can withhold himself from speaking?
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
Look, you have instructed many, you have strengthened the weak hands.
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
Your words have supported him who was falling, You have made firm the feeble knees.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
But now it is come to you, and you faint. It touches you, and you are troubled.
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
Isn't your piety your confidence? Isn't the integrity of your ways your hope?
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
"Remember, now, whoever perished, being innocent? Or where were the upright cut off?
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
According to what I have seen, those who plow iniquity, and sow trouble, reap the same.
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
By the breath of God they perish. By the blast of his anger are they consumed.
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, the teeth of the young lions, are broken.
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
The old lion perishes for lack of prey. The cubs of the lioness are scattered abroad.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
"Now a thing was secretly brought to me. My ear received a whisper of it.
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
In thoughts from the visions of the night, when deep sleep falls on men,
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
fear came on me, and trembling, which made all my bones shake.
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
Then a spirit passed before my face. The hair of my flesh stood up.
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
It stood still, but I couldn't discern its appearance. A form was before my eyes. Silence, then I heard a voice, saying,
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
'Shall mortal man be more just than God? Shall a man be more pure than his Maker?
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
Look, he puts no trust in his servants. He charges his angels with error.
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
How much more, those who dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, who are crushed before the moth.
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
Between morning and evening they are destroyed. They perish forever without any regarding it.
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
Isn't their tent cord plucked up within them? They die, and that without wisdom.'
