Jobs 4
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
Then Eliphaz the Thaemanite answered and said,
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
Hast you been often spoken to in distress? but who shall endure the force of your words?
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
For whereas you have instructed many, and have strengthened the hands of the weak one,
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
and have supported the failing with words, and have imparted courage to feeble knees.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
Yet now [that] pain has come upon you, and touched you, you are troubled.
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
Is not your fear [founded] in folly, your hope also, and the mischief of your way?
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
Remember then who has perished, being pure? or when were the true-hearted utterly destroyed?
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
Accordingly as I have seen men plowing barren places, and they that sow them will reap sorrows for themselves.
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
They shall perish by the command of the Lord, and shall be utterly consumed by the breath of his wrath.
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
The strength of the lion, and the voice of the lioness, and the exulting cry of serpents are quenched.
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
The old lion has perished for lack of food, and the lions' whelps have forsaken one another.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
But if there had been any truth in your words, none of these evils would have befallen you. Shall not mine ear receive excellent [revelations] from him?
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
But [as when] terror falls upon men, with dread and a sound in the night,
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
horror and trembling seized me, and caused all my bones greatly to shake.
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
And a spirit came before my face; and my hair and flesh quivered.
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
I arose and perceived it not: I looked, and there, was no form before my eyes: but I only heard a breath and a voice, [saying],
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
What, shall a mortal be pure before the Lord? or a man be blameless in regard to his works?
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
Whereas he trust not in his servants, and perceives perverseness in his angels.
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
But [as for] them that dwell in houses of clay, of whom we also are formed of the same clay, he smites them like a moth.
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
And from the morning to evening they no longer exist: they have perished, because they can’t help themselves.
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
For he blows upon them, and they are withered: they have perished for lack of wisdom.
