Jobs 4
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
Then Eliphaz the Temanite answered and said,
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
[If] we assay to commune with thee, wilt thou be grieved? but who can withhold himself from speaking?
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
Behold, thou hast instructed many, and thou hast strengthened the weak hands.
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
Thy words have upholden him that was falling, and thou hast strengthened the feeble knees.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
But now it is come upon thee, and thou faintest; it toucheth thee, and thou art troubled.
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
[Is] not [this] thy fear, thy confidence, thy hope, and the uprightness of thy ways?
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
Remember, I pray thee, who [ever] perished, being innocent? or where were the righteous cut off?
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
Even as I have seen, they that plow iniquity, and sow wickedness, reap the same.
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
By the blast of God they perish, and by the breath of his nostrils are they consumed.
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
The roaring of the lion, and the voice of the fierce lion, and the teeth of the young lions, are broken.
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
The old lion perisheth for lack of prey, and the stout lion’s whelps are scattered abroad.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
Now a thing was secretly brought to me, and mine ear received a little thereof.
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
In thoughts from the visions of the night, when deep sleep falleth on men,
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
Fear came upon me, and trembling, which made all my bones to shake.
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
Then a spirit passed before my face; the hair of my flesh stood up:
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
It stood still, but I could not discern the form thereof: an image [was] before mine eyes, [there was] silence, and I heard a voice, [saying],
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
Shall mortal man be more just than God? shall a man be more pure than his maker?
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
Behold, he put no trust in his servants; and his angels he charged with folly:
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
How much less [in] them that dwell in houses of clay, whose foundation [is] in the dust, [which] are crushed before the moth?
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
They are destroyed from morning to evening: they perish for ever without any regarding [it].
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
Doth not their excellency [which is] in them go away? they die, even without wisdom.
