Jobs 4
1 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
Then Eliphaz the Temanite answered Job.
2 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
“Could I say a word? I don't want to upset you but who could keep quiet and not respond?
3 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
You've certainly encouraged many people and supported those who are weak.
4 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
Your advice has helped those who are stumbling not to fall, and you have strengthened those whose knees are weak.
5 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
But now you're the one suffering and you're upset.
6 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
Wasn't it your reverence for God that gave you confidence and your integrity that gave you hope?
7 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
Think about it: since when did the innocent die? Since when were good people destroyed?
8 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
From what I've seen it's those who plant evil and sow trouble who reap the same!
9 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
A breath from God destroys them; a blast of his anger wipes them out.
10 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
Lions may roar and growl, but their teeth still break.
11 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
Even a lion dies from lack of food, and the lioness' cubs are scattered.
12 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
A word quietly crept up on me; a whisper reached my ear.
13 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
Troubling thoughts came to me in nightmares when you fall into a deep sleep.
14 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
I became terrified and trembled; all my bones were shaking.
15 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
Then a breath brushed my face and gave me goose-pimples.
16 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
Something stopped, but I couldn't see its face. My eyes could only make out a shape. It was totally quiet, and then I heard a voice:
17 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
‘Can anyone be right before God? Can anyone be pure before their Maker?
18 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
If he doesn't even trust his servants, and he says his angels make mistakes,
19 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
how much more does this apply to those who live in these houses made of clay, whose foundations are based on dust, who fall apart like clothing to a moth?
20 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
Alive in the morning, they are dead by evening. They die, unnoticed.
21 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
They are like tent ropes that are pulled up, and they collapse in death. They die without wisdom.’
