Jobs 39

1 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?

Sai tu quando le capre selvagge delle rocce figliano? Hai tu osservato quando le cerve partoriscono?

2 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?

Conti tu i mesi della lor pregnanza e sai tu il momento in cui debbono sgravarsi?

3 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.

S’accosciano, fanno i lor piccini, e son tosto liberate dalle loro doglie;

4 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.

i lor piccini si fanno forti, crescono all’aperto, se ne vanno, e non tornan più alle madri.

5 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,

Chi manda libero l’onàgro, e chi scioglie i legami all’asino salvatico,

6 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?

al quale ho dato per dimora il deserto, e la terra salata per abitazione?

7 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.

Egli si beffa del frastuono della città, e non ode grida di padrone.

8 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.

Batte le montagne della sua pastura, e va in traccia d’ogni filo di verde.

9 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?

Il bufalo vorrà egli servirti o passar la notte presso alla tua mangiatoia?

10 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?

Legherai tu il bufalo con una corda perché faccia il solco? erpicherà egli le valli dietro a te?

11 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?

Ti fiderai di lui perché la sua forza è grande? Lascerai a lui il tuo lavoro?

12 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?

Conterai su lui perché ti porti a casa la raccolta e ti ammonti il grano sull’aia?

13 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?

Lo struzzo batte allegramente l’ali; ma le penne e le piume di lui son esse pietose?

14 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;

No, poich’egli abbandona sulla terra le proprie uova e le lascia scaldar sopra la sabbia.

15 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.

Egli dimentica che un piede le potrà schiacciare, e che le bestie dei campi le potran calpestare.

16 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.

Tratta duramente i suoi piccini, quasi non fosser suoi; la sua fatica sarà vana, ma ciò non lo turba,

17 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.

ché Iddio l’ha privato di sapienza, e non gli ha impartito intelligenza.

18 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.

Ma quando si leva e piglia lo slancio, si beffa del cavallo e di chi lo cavalca.

19 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?

Sei tu che dài al cavallo il coraggio? che gli vesti il collo d’una fremente criniera?

20 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.

Sei tu che lo fai saltar come la locusta? Il fiero suo nitrito incute spavento.

21 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.

Raspa la terra nella valle ed esulta della sua forza; si slancia incontro alle armi.

22 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,

Della paura si ride, non trema, non indietreggia davanti alla spada.

23 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.

Gli risuona addosso il turcasso, la folgorante lancia e il dardo.

24 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.

Con fremente furia divora la terra. Non sta più fermo quando suona la tromba.

25 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!

Com’ode lo squillo, dice: Aha! e fiuta da lontano la battaglia, la voce tonante dei capi, e il grido di guerra.

26 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?

E’ l’intelligenza tua che allo sparviere fa spiccare il volo e spiegar l’ali verso mezzogiorno?

27 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?

E’ forse al tuo comando che l’aquila si leva in alto e fa il suo nido nei luoghi elevati?

28 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.

Abita nelle rocce e vi pernotta; sta sulla punta delle rupi, sulle vette scoscese;

29 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.

di là spia la preda, e i suoi occhi miran lontano.

30 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»

I suoi piccini s’abbeveran di sangue, e dove son de’ corpi morti, ivi ella si trova”.