< Jobs 39 >

1 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
Sais-tu le temps où mettent bas les bouquetins des rochers? As-tu observé les douleurs des biches?
2 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
As-tu compté les mois qu’elles accomplissent, et connais-tu le temps où elles mettent bas?
3 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
Elles se courbent, elles enfantent leur portée, elles se délivrent de leurs douleurs.
4 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
Leurs petits deviennent forts, ils grandissent dans les champs, ils s’en vont et ne reviennent pas à elles.
5 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
Qui a lâché l’âne sauvage? qui a délié les liens de l’onagre,
6 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
Auquel j’ai donné le désert pour maison, et la terre salée pour demeure?
7 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
Il se rit du tumulte de la ville, il n’entend pas le cri du conducteur.
8 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
Il parcourt les montagnes pour trouver sa pâture, et il est en quête de tout ce qui est vert.
9 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
Le buffle voudra-t-il être à ton service? Passera-t-il la nuit auprès de ta crèche?
10 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
Attacheras-tu le buffle par sa corde dans le sillon? Hersera-t-il les vallées après toi?
11 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
Auras-tu confiance en lui, parce que sa force est grande, et lui abandonneras-tu ton labeur?
12 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
Te fieras-tu à lui pour rentrer ce que tu as semé, et rassemblera-t-il [le blé] dans ton aire?
13 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
L’aile de l’autruche bat joyeusement: ce sont les plumes et le plumage de la cigogne;
14 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
Toutefois elle abandonne ses œufs à la terre et les chauffe sur la poussière,
15 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
Et elle oublie que le pied peut les écraser et la bête des champs les fouler;
16 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
Elle est dure avec ses petits comme s’ils n’étaient pas à elle; son labeur est vain, sans qu’elle s’en émeuve.
17 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
Car Dieu l’a privée de sagesse, et ne lui a pas départi l’intelligence.
18 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
Quand elle s’enlève, elle se moque du cheval et de celui qui le monte.
19 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
Est-ce toi qui as donné au cheval sa force? Est-ce toi qui as revêtu son cou d’une crinière flottante?
20 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
Est-ce toi qui le fais bondir comme la sauterelle? Son ronflement magnifique est terrible.
21 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
Il creuse [le sol] dans la plaine et se réjouit de sa force; il sort à la rencontre des armes;
22 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
Il se rit de la frayeur et ne s’épouvante pas, et il ne se tourne pas devant l’épée.
23 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
Sur lui retentit le carquois, brillent la lance et le javelot.
24 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
Frémissant et agité, il dévore le sol, et ne peut se contenir quand sonne la trompette.
25 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
Au bruit de la trompette, il dit: Ha! ha! et de loin il flaire la bataille, le tonnerre des chefs et le tumulte.
26 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
Est-ce par ton intelligence que l’épervier prend son essor et qu’il étend ses ailes vers le midi?
27 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
Est-ce à ta parole que l’aigle s’élève et qu’il bâtit haut son aire?
28 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
Il demeure dans les rochers et y fait son habitation, sur la dent du rocher et sur les hautes cimes.
29 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
De là il épie sa nourriture, ses yeux regardent dans le lointain.
30 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
Ses petits sucent le sang, et là où sont les tués, là il est.

< Jobs 39 >