Jobs 39
1 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
Whethir thou knowist the tyme of birthe of wielde geet in stoonys, ethir hast thou aspied hyndis bryngynge forth calues?
2 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
Hast thou noumbrid the monethis of her conseyuyng, and hast thou knowe the tyme of her caluyng?
3 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
Tho ben bowid to the calf, and caluen; and senden out roryngis.
4 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
Her calues ben departid, and goen to pasture; tho goen out, and turnen not ayen to `tho hyndis.
5 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
Who let go the wielde asse fre, and who loside the boondis of hym?
6 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
To whom Y haue youe an hows in wildirnesse, and the tabernacles of hym in the lond of saltnesse.
7 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
He dispisith the multitude of citee; he herith not the cry of an axere.
8 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
He lokith aboute the hillis of his lesewe, and he sekith alle greene thingis.
9 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
Whether an vnycorn schal wilne serue thee, ethir schal dwelle at thi cratche?
10 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
Whether thou schalt bynde the vnicorn with thi chayne, for to ere, ethir schal he breke the clottis of valeis aftir thee?
11 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
Whether thou schalt haue trist in his grete strengthe, and schalt thou leeue to hym thi traueils?
12 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
Whether thou schalt bileue to hym, that he schal yelde seed to thee, and schal gadere togidere thi cornfloor?
13 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
The fethere of an ostriche is lijk the fetheris of a gerfawcun, and of an hauk;
14 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
which ostrige forsakith hise eirun in the erthe, in hap thou schalt make tho hoot in the dust.
15 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
He foryetith, that a foot tredith tho, ethir that a beeste of the feeld al tobrekith tho.
16 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
He is maad hard to hise briddis, as if thei ben not hise; he traueilide in veyn, while no drede constreynede.
17 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
For God hath priued hym fro wisdom, and `yaf not vnderstondyng to hym.
18 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
Whanne tyme is, he reisith the wengis an hiy; he scorneth the hors, and his ridere.
19 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
Whether thou schalt yyue strengthe to an hors, ether schal yyue neiyng `aboute his necke?
20 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
Whether thou schalt reyse hym as locustis? The glorie of hise nosethirlis is drede.
21 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
He diggith erthe with the foot, he `fulli ioieth booldli; he goith ayens armed men.
22 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
He dispisith ferdfulnesse, and he yyueth not stide to swerd.
23 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
An arowe caas schal sowne on hym; a spere and scheeld schal florische.
24 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
He is hoot, and gnastith, and swolewith the erthe; and he arettith not that the crie of the trumpe sowneth.
25 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
Whanne he herith a clarioun, he `seith, Joie! he smellith batel afer; the excityng of duykis, and the yellyng of the oost.
26 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
Whether an hauk spredinge abrood hise wyngis to the south, bigynneth to haue fetheris bi thi wisdom?
27 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
Whether an egle schal be reisid at thi comaundement, and schal sette his nest in hiy places?
28 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
He dwellith in stoonys, and he dwellith in flyntis brokun bifor, and in rochis, to whiche `me may not neiye.
29 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
Fro thennus he biholdith mete, and hise iyen loken fro fer.
30 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
Hise briddis souken blood, and where euere a careyn is, anoon he is present.
