Jobs 39
1 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
Knowest thou the time when the chamois of the rock bring forth? or markest thou when the hinds do calve?
2 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
Numberest thou the months of gestation which they complete and knowest thou the time when they bring forth?
3 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
They bend themselves: they drop their young ones; throw off their pains.
4 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
Their little ones become strong; they grow up in the open field; they go forth, and return not unto them.
5 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
Who sent out the wild ass free? or who loosened the bonds of the forest-ass?
6 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
To whom I assigned the wilderness as his house, and the salty land as his dwellings.
7 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
He laugheth at the noise of a town, and the shoutings of the driver he heareth not.
8 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
What he espieth on the mountains is his pasture, and after every green thing doth he search.
9 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
Will the forest-ox be willing to serve thee, or will he stay over night at thy crib?
10 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
Canst thou bind the forest-ox with a rope [to labor] in the furrow? or will he harrow valleys, following after thee?
11 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
Wilt thou trust him, because his strength is great? and wilt thou leave to him thy labor?
12 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
Wilt thou confide in him, that he should bring home thy seed, and gather it into thy threshing-floor?—
13 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
The wing of the ostrich moveth joyfully: hath she the pinions and plumage of the careful stork?
14 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
[No, ] for she intrusteth her eggs to the earth, and letteth them be hatched out on the dust:
15 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
And she forgetteth that a foot may crush them, or that the beast of the field may stamp them down.
16 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
He hath made her callous against her young, as though they were not hers: her labor is in vain, [but she feeleth] no dread;
17 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
Because God hath denied her wisdom, and he hath not imparted to her understanding.
18 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
At the time she raiseth herself up on high, she laugheth at the horse and his rider.
19 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
Dost thou give the horse strength? dost thou clothe his neck with the rolling mane?
20 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
Canst thou make him jump like a locust? his majestic snort is terrible.
21 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
Men spy about in the valley, and he rejoiceth in his strength: he goeth forth to meet the armed array.
22 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
He laugheth at fear, and is not dismayed; and turneth not back from before the sword.
23 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
Over him rattle the quiver, the glittering spear and the lance.
24 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
With impatient noise and rage he holloweth [with his hoof] the ground, and keepeth not quiet when the cornet's voice [is heard].
25 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
Midst the sound of the cornet he uttereth his joyful neigh; and from afar he perceiveth the battle, the loud call of the captains, and the battle-cry.—
26 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
Is it through thy understanding that the hawk flieth along, and spreadeth out his wings toward the south?
27 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
Or is it by your order that the eagle doth mount upward, and buildeth high up his nest?
28 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
On a rock he dwelleth, and spendeth his nights, on a rocky crag and mountain fastness.
29 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
From there he espieth his food, from afar can his eyes behold.
30 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
His young ones, also, sip up blood: and where the slain be, there is he.
