Jobs 39
1 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? or canst thou mark when the hinds do calve?
2 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
Canst thou number the months that they fulfil? or knowest thou the time when they bring forth?
3 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
They bow themselves, they bring forth their young ones, they cast out their sorrows.
4 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
Their young ones are in good liking, they grow up in the open field; they go forth, and return not unto them.
5 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
Who hath sent out the wild donkey free? or who hath loosed the bands of the wild donkey?
6 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
Whose house I have made the wilderness, and the barren land his dwellings.
7 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
He scorneth the multitude of the city, neither regardeth he the crying of the driver.
8 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.
9 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
Will the unicorn be willing to serve thee, or abide by thy crib?
10 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
Canst thou bind the unicorn with his band in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?
11 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
Wilt thou trust him, because his strength is great? or wilt thou leave thy labour to him?
12 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
Wilt thou believe him, that he will bring home thy seed, and gather it into thy barn?
13 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
Gavest thou the goodly wings unto the peacocks? or wings and feathers unto the ostrich?
14 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
Which leaveth her eggs in the earth, and warmeth them in dust,
15 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may break them.
16 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
She is hardened against her young ones, as though they were not hers: her labour is in vain without fear;
17 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
Because God hath deprived her of wisdom, neither hath he imparted to her understanding.
18 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
What time she lifteth up herself on high, she scorneth the horse and his rider.
19 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
Hast thou given the horse strength? hast thou clothed his neck with thunder?
20 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
Canst thou make him afraid as a grasshopper? the glory of his nostrils is terrible.
21 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength: he goeth on to meet the armed men.
22 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
He mocketh at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from the sword.
23 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
The quiver rattleth against him, the glittering spear and the shield.
24 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
He swalloweth the ground with fierceness and rage: neither believeth he that it is the sound of the trumpet.
25 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
He saith among the trumpets, Aha, aha; and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
26 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
Doth the hawk fly by thy wisdom, and stretch her wings toward the south?
27 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
Doth the eagle mount up at thy command, and make her nest on high?
28 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
She dwelleth and abideth on the rock, upon the crag of the rock, and the strong place.
29 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
From thence she seeketh the prey, and her eyes behold afar off.
30 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
Her young ones also suck up blood: and where the slain are, there is she.
