Jobs 39
1 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? Or canst thou mark when the hinds do calve?
2 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
Canst thou number the months that they fulfil? Or knowest thou the time when they bring forth?
3 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
They bow themselves, they bring forth their young, they cast out their fruit.
4 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
Their young ones wax strong, they grow up in the open field; they go forth, and return not again.
5 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
Who hath sent out the wild ass free? Or who hath loosed the bands of the wild ass?
6 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
Whose house I have made the wilderness, and the salt land his dwelling-place.
7 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
He scorneth the tumult of the city, neither heareth he the shoutings of the driver.
8 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.
9 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
Will the wild-ox be willing to serve thee? Or will he abide by thy crib?
10 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
Canst thou bind the wild-ox with his band in the furrow? Or will he harrow the valleys after thee?
11 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
Wilt thou trust him, because his strength is great? Or wilt thou leave thy labour to him?
12 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
Wilt thou rely on him, that he will bring home thy seed, and gather the corn of thy threshing-floor?
13 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
The wing of the ostrich beateth joyously; but are her pinions and feathers the kindly stork's?
14 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
For she leaveth her eggs on the earth, and warmeth them in dust,
15 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
And forgetteth that the foot may crush them, or that the wild beast may trample them.
16 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
She is hardened against her young ones, as if they were not hers; though her labour be in vain, she is without fear;
17 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
Because God hath deprived her of wisdom, neither hath He imparted to her understanding.
18 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
When the time cometh, she raiseth her wings on high, and scorneth the horse and his rider.
19 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
Hast thou given the horse his strength? Hast thou clothed his neck with fierceness?
20 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
Hast thou made him to leap as a locust? The glory of his snorting is terrible.
21 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
He paweth in the valley, and rejoiceth in his strength; he goeth out to meet the clash of arms.
22 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
He mocketh at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from the sword.
23 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
The quiver rattleth upon him, the glittering spear and the javelin.
24 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
He swalloweth the ground with storm and rage; neither believeth he that it is the voice of the horn.
25 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
As oft as he heareth the horn he saith: 'Ha, ha!' and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
26 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
Doth the hawk soar by thy wisdom, and stretch her wings toward the south?
27 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
Doth the vulture mount up at thy command, and make her nest on high?
28 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
She dwelleth and abideth on the rock, upon the crag of the rock, and the stronghold.
29 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
From thence she spieth out the prey; her eyes behold it afar off.
30 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
Her young ones also suck up blood; and where the slain are, there is she.
