Jobs 39
1 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi?
Knowest thou the time when the wild goats of the rock bring forth? dost thou mark the calving of the hinds?
2 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid?
Dost thou number the months that they fulfil? and knowest thou the time when they bring forth?
3 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider.
They bow themselves, they give birth to their young ones, they cast out their pains;
4 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim.
Their young ones become strong, they grow up in the open field, they go forth, and return not unto them.
5 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr,
Who hath sent out the wild ass free? and who hath loosed the bands of the onager,
6 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad?
Whose house I made the wilderness, and the salt plain his dwellings?
7 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren.
He laugheth at the tumult of the city, and heareth not the shouts of the driver;
8 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå.
The range of the mountains is his pasture, and he searcheth after every green thing.
9 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba?
Will the buffalo be willing to serve thee, or will he lodge by thy crib?
10 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg?
Canst thou bind the buffalo with his cord in the furrow? or will he harrow the valleys after thee?
11 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid?
Wilt thou put confidence in him, because his strength is great? and wilt thou leave thy labour to him?
12 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda?
Wilt thou trust him to bring home thy seed, and gather it into thy threshing-floor?
13 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik?
The wing of the ostrich beats joyously — But is it the stork's pinion and plumage?
14 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim;
For she leaveth her eggs to the earth, and warmeth them in the dust,
15 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras.
And forgetteth that the foot may crush them, or that the beast of the field may trample them.
16 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast.
She is hardened against her young ones, as though they were not hers; her labour is in vain, without her concern.
17 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit.
For God hath deprived her of wisdom, and hath not furnished her with understanding.
18 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann.
What time she lasheth herself on high, she scorneth the horse and his rider.
19 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån?
Hast thou given strength to the horse? hast thou clothed his neck with the quivering mane?
20 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg.
Dost thou make him to leap as a locust? His majestic snorting is terrible.
21 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk.
He paweth in the valley, and rejoiceth in [his] strength; he goeth forth to meet the armed host.
22 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um,
He laugheth at fear, and is not affrighted; neither turneth he back from before the sword.
23 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot.
The quiver rattleth upon him, the glittering spear and the javelin.
24 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng.
He swalloweth the ground with fierceness and rage, and cannot contain himself at the sound of the trumpet:
25 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop!
At the noise of the trumpets he saith, Aha! and he smelleth the battle afar off, the thunder of the captains, and the shouting.
26 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud?
Doth the hawk fly by thine intelligence, [and] stretch his wings toward the south?
27 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi?
Doth the eagle mount up at thy command, and make his nest on high?
28 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut.
He inhabiteth the rock and maketh his dwelling on the point of the cliff, and the fastness:
29 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar.
From thence he spieth out the prey, his eyes look into the distance;
30 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.»
And his young ones suck up blood; and where the slain are, there is he.
