Jobs 37
1 For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
Super hoc expavit cor meum, et emotum est de loco suo.
2 Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
Audite auditionem in terrore vocis eius, et sonum de ore illius procedentem.
3 Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
Subter omnes caelos ipse considerat, et lumen illius super terminos terrae.
4 So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
Post eum rugiet sonitus, tonabit voce magnitudinis suae, et non investigabitur, cum audita fuerit vox eius.
5 Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
Tonabit Deus in voce sua mirabiliter, qui facit magna et inscrutabilia.
6 Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
Qui praecipit nivi ut descendat in terram, et hiemis pluviis, et imbri fortitudinis suae.
7 Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
Qui in manu omnium hominum signat, ut noverint singuli opera sua.
8 Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
Ingredietur bestia latibulum, et in antro suo morabitur.
9 Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
Ab interioribus austri egredietur tempestas, et ab Arcturo frigus.
10 Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
Flante Deo concrescit gelu, et rursum latissimae funduntur aquae.
11 Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
Frumentum desiderat nubes, et nubes spargunt lumen suum.
12 og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
Quae lustrant per circuitum, quocumque eas voluntas gubernantis duxerit, ad omne quod praeceperit illis super faciem orbis terrarum:
13 anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
Sive in una tribu, sive in terra sua, sive in quocumque loco misericordiae suae eas iusserit inveniri.
14 Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
Ausculta haec Iob: sta, et considera mirabilia Dei.
15 Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
Numquid scis quando praeceperit Deus pluviis, ut ostenderent lucem nubium eius?
16 Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
Numquid nosti semitas nubium magnas, et perfectas scientias?
17 Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
Nonne vestimenta tua calida sunt, cum perflata fuerit terra Austro?
18 Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
Tu forsitan cum eo fabricatus es caelos, qui solidissimi quasi aere fusi sunt.
19 Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
Ostende nobis quid dicamus illi: nos quippe involvimur tenebris.
20 Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
Quis narrabit ei quae loquor? etiam si locutus fuerit homo, devorabitur.
21 No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
At nunc non vident lucem: subito aer cogetur in nubes, et ventus transiens fugabit eas.
22 Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
Ab Aquilone aurum venit, et ad Deum formidolosa laudatio.
23 Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
Digne eum invenire non possumus: magnus fortitudine, et iudicio, et iustitia et enarrari non potest.
24 Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
Ideo timebunt eum viri, et non audebunt contemplari omnes, qui sibi videntur esse sapientes.
