< Jobs 37 >

1 For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
Ja, darüber erzittert mein Herz und fährt auf von seiner Stelle.
2 Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
Höret auf das Donnern seiner Stimme und auf den Ton, der aus seinem Munde geht!
3 Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
Er läßt ihn dahinfahren unter dem ganzen Himmel und sein Licht bis zu den Enden der Erde.
4 So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
Hinter ihm her brüllt der Donner, er donnert mit seiner majestätischen Stimme, und er spart damit nicht, damit seine Stimme gehört werde.
5 Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
Gott donnert mit seiner Stimme wunderbar; er tut große Dinge, die wir nicht verstehen.
6 Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
Er gebeut dem Schnee: Falle auf die Erde! und läßt Regen fließen, heftige Regengüsse.
7 Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
Aller Menschen Hand versiegelt er, damit alle Leute sein Werk erkennen mögen.
8 Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
Die Tiere suchen ihre Schlupfwinkel auf und bleiben in ihren Höhlen.
9 Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
Aus der Kammer [des Südens] kommt der Sturm und vom Norden her die Kälte.
10 Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
Vom Hauche Gottes gibt es Eis, und die weiten Wasser frieren zu.
11 Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
Mit Wasserfülle belastet er die Wolken, er zerstreut das Lichtgewölk.
12 og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
Und dieses wendet sich überall hin, wohin er es lenkt, auszurichten alles, was er ihm befiehlt, auf dem ganzen Erdenrund,
13 anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
bald zur Rute, bald zur Wohltat für sein Land.
14 Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
Merke dir das, Hiob, stehe stille und erwäge Gottes Wunder!
15 Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
Weißt du, wie Gott ihnen Befehl gibt, wie er das Licht seiner Wolken leuchten läßt?
16 Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
Verstehst du das Schweben der Wolken, die Wunder dessen, der an Verstand vollkommen ist?
17 Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
Du, dem die Kleider zu warm werden, wenn es auf der Erde schwül wird vom Mittagswind,
18 Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
wölbst du mit Ihm das Firmament, daß es feststeht wie ein gegossener Spiegel?
19 Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
Lehre uns, was wir ihm sagen sollen; wir können nichts vorbringen vor Finsternis.
20 Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
Soll ihm gemeldet werden, daß ich rede? Oder sollte der Mensch wünschen, vertilgt zu werden?
21 No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
Jetzt zwar sehen wir das Licht nicht, das doch leuchtend hinter den Wolken steht; aber der Wind wird sich erheben und sie wegfegen.
22 Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
Von Mitternacht her kommt Goldglanz; Gott ist von wunderbarer Pracht umgeben.
23 Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
Den Allmächtigen finden wir nicht; er ist von unbegreiflicher Kraft, voll Recht und Gerechtigkeit; er beugt sie nicht.
24 Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
Darum fürchten ihn die Menschen; er aber sieht nicht an, die sich weise dünken.

< Jobs 37 >