Jobs 37
1 For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
At this also my heart trembleth, and is moved out of its place.
2 Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
Hear attentively the noise of his voice, and the sound [that] goeth out of his mouth.
3 Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
He directeth it under the whole heaven, and his lightning to the ends of the earth.
4 So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
After it a voice roareth: he thundereth with the voice of his excellence; and he will not stay them when his voice is heard.
5 Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
God thundereth marvelously with his voice; great things he doeth, which we cannot comprehend.
6 Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
For he saith to the snow, Be thou [on] the earth; likewise to the small rain, and to the great rain of his strength.
7 Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
He sealeth up the hand of every man; that all men may know his work.
8 Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
Then the beasts go into dens, and remain in their places.
9 Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
From the south cometh the whirlwind: and cold from the north.
10 Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
By the breath of God frost is given: and the breadth of the waters is straitened.
11 Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
Also by watering he wearieth the thick cloud: he scattereth his bright cloud:
12 og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
And it is turned around by his counsels: that they may do whatever he commandeth them upon the face of the world on the earth.
13 anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
He causeth it to come, whether for correction, or for his land, or for mercy.
14 Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
Hearken to this, O Job: stand still, and consider the wondrous works of God.
15 Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
Dost thou know when God disposed them, and caused the light of his cloud to shine?
16 Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
Dost thou know the balancings of the clouds, the wondrous works of him who is perfect in knowledge?
17 Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
How thy garments [are] warm, when he quieteth the earth by the south [wind]?
18 Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
Hast thou with him spread out the sky [which is] strong, [and] as a molten looking-glass?
19 Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
Teach us what we shall say to him; [for] we cannot order [our speech] by reason of darkness.
20 Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
Shall it be told him that I speak? If a man shall speak, surely he will be swallowed up.
21 No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
And now [men] see not the bright light which [is] in the clouds: but the wind passeth, and cleanseth them.
22 Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
Fair weather cometh from the north: with God [is] terrible majesty.
23 Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
[Touching] the Almighty, we cannot find him out: [he is] excellent in power, and in judgment, and in abundance of justice: he will not afflict.
24 Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
Men therefore fear him: he respecteth not any [that are] wise of heart.
