Jobs 37
1 For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
At this also mine heart is astonied, and is mooued out of his place.
2 Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
Heare the sound of his voyce, and the noyse that goeth out of his mouth.
3 Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
He directeth it vnder the whole heauen, and his light vnto the endes of the world.
4 So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
After it a noyse soundeth: hee thundereth with the voyce of his maiestie, and hee will not stay them when his voyce is heard.
5 Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
God thundereth marueilously with his voyce: he worketh great things, which we know not.
6 Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
For he sayth to the snowe, Be thou vpon the earth: likewise to the small rayne and to the great rayne of his power.
7 Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
With the force thereof he shutteth vp euery man, that all men may knowe his worke.
8 Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
Then the beastes go into the denne, and remaine in their places.
9 Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
The whirlewind commeth out of the South, and the colde from the North winde.
10 Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
At the breath of God the frost is giuen, and the breadth of the waters is made narrowe.
11 Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
He maketh also the cloudes to labour, to water the earth, and scattereth the cloude of his light.
12 og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
And it is turned about by his gouernment, that they may doe whatsoeuer he commandeth them vpon the whole worlde:
13 anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
Whether it be for punishment, or for his lande, or of mercie, he causeth it to come.
14 Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
Hearken vnto this, O Iob: stand and consider the wonderous workes of God.
15 Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
Diddest thou knowe when God disposed them? and caused the light of his cloud to shine?
16 Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
Hast thou knowen the varietie of the cloude, and the wonderous workes of him, that is perfite in knowledge?
17 Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
Or howe thy clothes are warme, when he maketh the earth quiet through the South winde?
18 Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
Hast thou stretched out the heaues, which are strong, and as a molten glasse?
19 Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
Tell vs what we shall say vnto him: for we can not dispose our matter because of darknes.
20 Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
Shall it be told him when I speake? or shall man speake when he shalbe destroyed?
21 No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
And nowe men see not the light, which shineth in the cloudes, but the winde passeth and clenseth them.
22 Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
The brightnesse commeth out of the North: the praise thereof is to God, which is terrible.
23 Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
It is the Almightie: we can not finde him out: he is excellent in power and iudgement, and aboundant in iustice: he afflicteth not.
24 Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
Let men therefore feare him: for he will not regarde any that are wise in their owne conceit.
