Jobs 36
1 Og Elihu heldt fram og sagde:
And Elihu addeth and saith: —
2 «Vent litt og lat meg tala til deg! For endå hev eg ord for Gud;
Honour me a little, and I shew thee, That yet for God [are] words.
3 eg hentar kunnskap langan leid, skal hjelpa skaparen til rett.
I lift up my knowledge from afar, And to my Maker I ascribe righteousness.
4 For visst, mitt ord skal ikkje ljuga; framfor deg stend ein full-lærd mann.
For, truly, my words [are] not false, The perfect in knowledge [is] with thee.
5 Sjå, Gud er sterk, men vander ingen, han som er veldug i forstandskraft.
Lo, God [is] mighty, and despiseth not, Mighty [in] power [and] heart.
6 Han let’kje gudlaus mann få liva; men armingarne gjev han rett.
He reviveth not the wicked, And the judgment of the poor appointeth;
7 Han snur’kje augo frå rettvise; hjå kongar på sin konungsstol han let deim ævleg sitja høgt.
He withdraweth not from the righteous His eyes, And [from] kings on the throne, And causeth them to sit for ever, and they are high,
8 Um dei i lekkjor bundne vart og i ulukkesnaror fanga,
And if prisoners in fetters They are captured with cords of affliction,
9 so synar han deim deira ferd og brot - at dei ovmoda seg -
Then He declareth to them their work, And their transgressions, Because they have become mighty,
10 til refsing opnar øyro deira og byd deim venda um frå syndi.
And He uncovereth their ear for instruction, And saith that they turn back from iniquity.
11 Um dei då høyrer vil og lyda, so liver dei sitt liv i lukka og sine år i herlegdom;
If they do hear and serve, They complete their days in good, And their years in pleasantness.
12 um ikkje, fær dei styng av spjotet, og i sin dårskap andast dei.
And if they do not hearken, By the dart they pass away, And expire without knowledge.
13 Men vreiden trivst i vonde hjarto; dei bed’kje, um dei bundne vert;
And the profane in heart set the face, They cry not when He hath bound them.
14 i ungdomstidi skal dei døy, forgangast som utukt-sveinar.
Their soul dieth in youth, And their life among the defiled.
15 Han frelser arming ved hans naud, opnar hans øyro gjenom trengsla.
He draweth out the afflicted in his affliction, And uncovereth in oppression their ear.
16 Deg og han lokkar ut or trengsla, fritt fær du det og ikkje trongt, ditt bord er fullt av feite retter.
And also He moved thee from a strait place, [To] a broad place — no straitness under it, And the sitting beyond of thy table Hath been full of fatness.
17 Men fær du straff som syndug mann, i fall hans domsord held deg fast.
And the judgment of the wicked thou hast fulfilled, Judgment and justice are upheld — because of fury,
18 Lat ikkje tukti avla vreide, den tunge bot deg leida vilt!
Lest He move thee with a stroke, And the abundance of an atonement turn thee not aside.
19 Kann klaga hjelpa deg or naud, kor mykje enn du stræva vil?
Doth He value thy riches? He hath gold, and all the forces of power.
20 Du må’kje lengta etter natti då folk vert rykte frå sin stad!
Desire not the night, For the going up of peoples in their stead.
21 Gjev agt, so ei til synd du vender, for det du heller vil enn lida.
Take heed — do not turn unto iniquity, For on this thou hast fixed Rather than [on] affliction.
22 Sjå, Gud er upphøgd i sitt velde; kven er ein lærar slik som han?
Lo, God doth sit on high by His power, Who [is] like Him — a teacher?
23 Kven hev vel vegen lagt for honom? Kven sagde vel: «Du hev urett gjort?»
Who hath appointed unto Him his way? And who said, 'Thou hast done iniquity?'
24 Hugs på å prisa høgt hans verk, som menneski hev sunge um!
Remember that thou magnify His work That men have beheld.
25 Kvart menneskje med lyst det ser, mann-ætti ser det langan leid.
All men have looked on it, Man looketh attentively from afar.
26 Upphøgd, uskynande er Gud, hans liveår kann ingen telja,
Lo, God [is] high, And we know not the number of His years, Yea, there [is] no searching.
27 for han dreg vatsdroparne, so det vert regn av skodde-eim.
When He doth diminish droppings of the waters, They refine rain according to its vapour,
28 Og ifrå skyerne det fløymer og dryp ned yver mange folk.
Which clouds do drop, They distil on man abundantly.
29 Kven skynar vel skyhoparne og torebraket frå hans hytta?
Yea, doth [any] understand The spreadings out of a cloud? The noises of His tabernacle?
30 Han breider ljoset sitt ikring seg og let det hylja havsens røter.
Lo, He hath spread over it His light, And the roots of the sea He hath covered,
31 Soleis han dømer folkeslag og skiftar brød i ovmengd ut.
For by them He doth judge peoples, He giveth food in abundance.
32 Han sveiper henderne i ljos og sender det mot fienden.
By two palms He hath covered the light, And layeth a charge over it in meeting,
33 Hans tora meldar um hans koma, ja, feet varslar når han kjem.
He sheweth by it [to] his friend substance, Anger against perversity.
