Jobs 33
1 Men høyr no, Job, på talen min, lyd vel på alle mine ord!
And yet, I pray thee, O Job, Hear my speech and [to] all my words give ear.
2 Sjå eg hev opna mine lippor, og tunga talar i min munn.
Lo, I pray thee, I have opened my mouth, My tongue hath spoken in the palate.
3 Frå ærlegt hjarta kjem min tale, rein kunnskap lipporne ber fram.
Of the uprightness of my heart [are] my sayings, And knowledge have my lips clearly spoken.
4 Guds ånd er det som meg hev skapt, og Allvalds ande gjev meg liv.
The Spirit of God hath made me, And the breath of the Mighty doth quicken me.
5 Um du det kann, so gjev meg svar! Væpna deg mot meg, og stig fram!
If thou art able — answer me, Set in array before me — station thyself.
6 Eg er din likemann for Gud, eg og av leiret forma er.
Lo, I [am], according to thy word, for God, From the clay I — I also, have been formed.
7 Du tarv’kje vera rædd for meg, min trykk skal ikkje tyngja deg.
Lo, my terror doth not frighten thee, And my burden on thee is not heavy.
8 Men du hev sagt for øyro mine - eg høyrde ljoden av ditt ord -:
Surely — thou hast said in mine ears, And the sounds of words I hear:
9 «Eg skuldfri er og utan synd, eg flekkfri er og utan skuld;
'Pure [am] I, without transgression, Innocent [am] I, and I have no iniquity.
10 men han fører uvensgrunnar mot meg og held meg for sin fiendsmann;
Lo, occasions against me He doth find, He doth reckon me for an enemy to Him,
11 han legg i stokken mine føter og vaktar alle mine vegar.»
He doth put in the stocks my feet, He doth watch all my paths.'
12 Men du hev urett, svarar eg; Gud større er enn menneskja.
Lo, [in] this thou hast not been righteous, I answer thee, that greater is God than man.
13 Men kvifor vil du klaga på han: Han aldri svarar i sin sak?
Wherefore against Him hast thou striven, When [for] all His matters He answereth not?
14 På eit vis talar Gud, ja tvo, um enn dei ikkje agtar på det.
For once doth God speak, and twice, (He doth not behold it.)
15 I draumar og i syn ved natt, når tunge svevnen fell på folk, når dei på lægjet ligg og blundar,
In a dream — a vision of night, In the falling of deep sleep on men, In slumberings on a bed.
16 då let han øyro upp på folk, og innsiglar åtvaring til deim,
Then He uncovereth the ear of men, And for their instruction sealeth:
17 for burt frå synd å driva mannen, og rydja ovmod ut or honom
To turn aside man [from] doing, And pride from man He concealeth.
18 og berga sjæli hans frå gravi og livet hans frå spjotodd-daude.
He keepeth back his soul from corruption, And his life from passing away by a dart.
19 Han tuktast og med sjukelægje, med stendig uro inn til beini,
And he hath been reproved With pain on his bed, And the strife of his bones [is] enduring.
20 hans liv fær mothug imot brød, og sjæli hans mot lostemat.
And his life hath nauseated bread, And his soul desirable food.
21 Hans misser holdet, vert usjåleg, og beini morknar, syner ikkje,
His flesh is consumed from being seen, And high are his bones, they were not seen!
22 og sjæli ned mot gravi lutar, hans liv mot daude-englarne.
And draw near to the pit doth his soul, And his life to those causing death.
23 Er det då yver han ein engel, ein millommann, ein utav tusund, som lærer mannen um hans plikt,
If there is by him a messenger, An interpreter — one of a thousand, To declare for man his uprightness:
24 Han ynkast yver han og segjer: «Frels honom frå i grav å ganga! Eg hev ei løysepening funne.»
Then He doth favour him and saith, 'Ransom him from going down to the pit, I have found an atonement.'
25 Hans likam skal av helsa bløma, sin ungdom skal han atter få.
Fresher [is] his flesh than a child's, He returneth to the days of his youth.
26 Han bed til Gud og nåde fær, so han hans åsyn ser med jubel. Og so fær mannen att si rettferd.
He maketh supplication unto God, And He accepteth him. And he seeth His face with shouting, And He returneth to man His righteousness.
27 Han syng for folk og segjer so: «Eg synda hev og krenkt det rette, men hev’kje fenge lika for det;
He looketh on men, and saith, 'I sinned, And uprightness I have perverted, And it hath not been profitable to me.
28 mi sjæl frå gravi berga han, med gleda fær eg ljoset sjå.»
He hath ransomed my soul From going over into the pit, And my life on the light looketh.'
29 Og sjå: alt dette gjerer Gud tvo gonger, ja tri gong’ mot mannen,
Lo, all these doth God work, Twice — thrice with man,
30 og ber hans sjæl frå gravi burt, so livsens ljos kann lysa for han.
To bring back his soul from the pit, To be enlightened with the light of the living.
31 So gjev no gaum og høyr meg, Job, ver tagall du, so eg kann tala!
Attend, O Job, hearken to me, Keep silent, and I — I do speak.
32 Um du hev ord, so gjev meg svar! Tala, eg gjev deg gjerne rett.
If there are words — answer me, Speak, for I have a desire to justify thee.
33 I anna fall so høyr på meg, teg medan eg deg visdom lærer!»
If there are not — hearken thou to me, Keep silent, and I teach thee wisdom.
