Jobs 32
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
Então aqueles três homens cessaram de responder a Jó, porque ele era justo em seus olhos.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
Porém se acendeu a ira de Eliú, filho de Baraquel, buzita, da família de Rão; contra Jó se acendeu sua ira, porque justificava mais a si mesmo que a Deus.
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
Também sua ira se acendeu contra seus três amigos, porque não achavam o que responder, ainda que tinham condenado a Jó.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
E Eliú tinha esperado a Jó naquela discussão, porque tinham mais idade que ele.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
Porém quando Eliú viu que não havia resposta na boca daqueles três homens, sua ira se acendeu.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
Por isso Eliú, filho de Baraquel, buzita, respondeu, dizendo: Eu sou jovem e vós sois idosos; por isso fiquei receoso e tive medo de vos declarar minha opinião.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
Eu dizia: Os dias falem, e a multidão de anos ensine sabedoria.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
Certamente há espírito no ser humano, e a inspiração do Todo-Poderoso os faz entendedores.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
Não são [somente] os grandes que são sábios, nem [somente] os velhos entendem o juízo.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
Por isso eu digo: escutai-me; também eu declararei minha opinião.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Eis que eu aguardei vossas palavras, [e] dei ouvidos a vossas considerações, enquanto vós buscáveis argumentos.
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
Eu prestei atenção a vós, porém eis que ninguém há de vós que possa convencer a Jó, [nem] que responda a suas palavras.
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
Portanto não digais: Encontramos a sabedoria; que Deus o derrote, [e] não o homem.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
Jó não dirigiu suas palavras a mim, nem eu lhe responderei com vossos dizeres.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
Estão pasmos, não respondem mais; faltam-lhes palavras.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
Esperei, pois, porém [agora] não falam; porque já pararam, [e] não respondem mais.
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
Também eu responderei minha parte; também eu declararei minha opinião.
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
Porque estou cheio de palavras, e o espírito em meu ventre me obriga.
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
Eis que meu ventre é como o vinho que não tem abertura; e que está a ponto de arrebentar como odres novos.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
Falarei, para que eu me alivie; abrirei meus lábios, e responderei.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
Não farei eu acepção de pessoas, nem usarei de títulos lisonjeiros para com o homem.
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
Pois não sei lisonjear; [caso contrário], meu Criador logo me removeria.
