Jobs 32
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
Então aqueles três homens cessaram de responder a Job; porque era justo aos seus próprios olhos.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
E acendeu-se a ira de Elihu, filho de Baracheel o buzita, da família de Ram: contra Job se acendeu a sua ira, porque se justificava a si mesmo, mais do que a Deus.
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
Também a sua ira se acendeu contra os seus três amigos: porque, não achando que responder, todavia condenavam a Job.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
Elihu porém esperou que Job falasse; porquanto tinham mais idade do que ele.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
Vendo pois Elihu que já não havia resposta na boca daqueles três homens, a sua ira se acendeu.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
E respondeu Elihu, filho de Baracheel o buzita, e disse: Eu sou de menos idade, e vós sois idosos; receei-me e temi de vos declarar a minha opinião.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
Dizia eu: falem os dias, e a multidão doa anos ensine a sabedoria.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
Na verdade, há um espírito no homem, e a inspiração do Todo-poderoso os faz entendidos.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
Os grandes não são os sábios, nem os velhos entendem juízo.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
Pelo que digo: dai-me ouvidos, e também eu declararei a minha opinião.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Eis que aguardei as vossas palavras, e dei ouvidos às vossas considerações, até que buscasseis razões.
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
Atentando pois para vós, eis que nenhum de vós há que possa convencer a Job, nem que responda às suas razões:
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
Para que não digais: Achamos a sabedoria; Deus o derribou, e não homem algum.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
Ora ele não dirigiu contra mim palavra alguma, nem lhe responderei com as vossas palavras.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
Estão pasmados, não respondem mais, faltam-lhes as palavras.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
Esperei pois, porém não falam: porque já pararam, e não respondem mais.
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
Também eu responderei pela minha parte: também eu declararei a minha opinião.
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
Porque estou cheio de palavras, e aperta-me o espírito do meu ventre.
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
Eis que o meu ventre é como o mosto, sem respiradouro, e virá a arrebentar, como odres novos.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
Falarei, e respirarei: abrirei os meus lábios, e responderei.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
Oxalá eu não faça acepção de pessoas, nem use de sobrenomes com o homem!
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
Porque não sei usar de sobrenomes: em breve me levaria o meu criador.
