Jobs 32
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
Omiserunt autem tres viri isti respondere Job, eo quod justus sibi videretur.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
Et iratus indignatusque est Eliu filius Barachel Buzites, de cognatione Ram: iratus est autem adversum Job, eo quod justum se esse diceret coram Deo.
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
Porro adversum amicos ejus indignatus est, eo quod non invenissent responsionem rationabilem, sed tantummodo condemnassent Job.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
Igitur Eliu expectavit Job loquentem, eo quod seniores essent qui loquebantur.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
Cum autem vidisset quod tres respondere non potuissent, iratus est vehementer.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
Respondensque Eliu filius Barachel Buzites, dixit: [Junior sum tempore, vos autem antiquiores: idcirco, demisso capite, veritus sum vobis indicare meam sententiam.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
Sperabam enim quod ætas prolixior loqueretur, et annorum multitudo doceret sapientiam.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
Sed, ut video, spiritus est in hominibus, et inspiratio Omnipotentis dat intelligentiam.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
Non sunt longævi sapientes, nec senes intelligunt judicium.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
Ideo dicam: Audite me: ostendam vobis etiam ego meam sapientiam.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Expectavi enim sermones vestros; audivi prudentiam vestram, donec disceptaremini sermonibus;
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
et donec putabam vos aliquid dicere, considerabam: sed, ut video, non est qui possit arguere Job, et respondere ex vobis sermonibus ejus.
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
Ne forte dicatis: Invenimus sapientiam: Deus projecit eum, non homo.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
Nihil locutus est mihi: et ego non secundum sermones vestros respondebo illi.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
Extimuerunt, nec responderunt ultra, abstuleruntque a se eloquia.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
Quoniam igitur expectavi, et non sunt locuti: steterunt, nec ultra responderunt:
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
respondebo et ego partem meam, et ostendam scientiam meam.
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
Plenus sum enim sermonibus, et coarctat me spiritus uteri mei.
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
En venter meus quasi mustum absque spiraculo, quod lagunculas novas disrumpit.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
Loquar, et respirabo paululum: aperiam labia mea, et respondebo.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
Non accipiam personam viri, et Deum homini non æquabo.
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
Nescio enim quamdiu subsistam, et si post modicum tollat me factor meus.]
