Jobs 32
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
So these three men ceased to respond to Job, because, he, was righteous in their eyes.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
Then was kindled the anger of Elihu, son of Barachel the Buzite of the family of Ram, —against Job, was kindled his anger, because he justified his own soul rather than God;
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
and, against his three friends, was kindled his anger, —because that they found not a response, and condemned God.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
But, Elihu, had waited for Job with words, because the others were older than he.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
Howbeit, when Elihu saw that there was no response in the mouth of the three men, then was kindled his anger.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
So then Elihu, son of Barachel, the Buzite, responded and said: —Young, am I, whereas, ye, are aged, For this cause, I faltered, and feared—to shew my knowledge unto you:
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
I said, Days, should speak, —and, the multitude of years, should make known wisdom.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
Yet surely, there is a spirit in men, and, the inspiration of the Almighty, giveth them understanding;
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
Great men, may not be wise, nor, elders, understand justice.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
Therefore, I said, Hearken unto me, I will show my knowledge—even I.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Lo! I waited for your words, I kept giving ear for your reasons, until ye should search out what to say;
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
Yea, unto you, gave I diligent heed, —But lo! there was, for Job, nothing to convince, nor could you of you answer his speeches.
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
Lest ye should say, We have found out wisdom. GOD, must put him to flight, not man.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
Since he directed not to me discourse, therefore, with your speeches, will I not reply to him.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
They were dismayed, they responded no more, they suffered speech to forsake them;
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
Though I waited, yet could they not speak, Surely they came to a stand, they responded no more.
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
I will respond, even I—on my part, I will shew my knowledge, even I!
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
For I am full of discourse, The spirit in my bosom, presseth me on.
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
Lo! my bosom, is like wine not opened, Like new wine-skins, it will burst.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
I will speak, that I may freely breathe, I will open my lips and respond.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
Let me be partial to no man, and, unto no son of earth, give flattering titles,
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
Surely I know not how to give flattering titles, How soon might my Maker take me away!
