Jobs 32
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
So these three men ceased to answer Job, because he was righteous in his own eyes.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
Then was kindled the wrath of Elihu the son of Barachel the Buzite, of the kindred of Ram: against Job was his wrath kindled, because he justified himself rather than God.
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
Also against his three friends was his wrath kindled, because they had found no answer, and yet had condemned Job.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
Now Elihu had waited till Job had spoken, because they were elder than he.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
When Elihu saw that there was no answer in the mouth of these three men, then his wrath was kindled.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
And Elihu the son of Barachel the Buzite answered and said, I am young, and all of you are very old; wherefore I was afraid, and durst not show you mine opinion.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
I said, Days should speak, and multitude of years should teach wisdom.
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
But there is a spirit in man: and the inspiration of the Almighty gives them understanding.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
Great men are not always wise: neither do the aged understand judgment.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
Therefore I said, Hearken to me; I also will show mine opinion.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Behold, I waited for your words; I gave ear to your reasons, whilst all of you searched out what to say.
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
Yea, I attended unto you, and, behold, there was none of you that convinced Job, or that answered his words:
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
Lest all of you should say, We have found out wisdom: God thrusts him down, not man.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
Now he has not directed his words against me: neither will I answer him with your speeches.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
They were amazed, they answered no more: they left off speaking.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
When I had waited, (for they spoke not, but stood still, and answered no more; )
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
I said, I will answer also my part, I also will show mine opinion.
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
For I am full of matter, the spirit within me constrains me.
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
Behold, my belly is as wine which has no vent; it is ready to burst like new bottles.
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
I will speak, that I may be refreshed: I will open my lips and answer.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
Let me not, I pray you, accept any man's person, neither let me give flattering titles unto man.
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
For I know not to give flattering titles; in so doing my maker would soon take me away.
