< Jobs 32 >
1 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig.
Job's three friends stopped responding to him because he kept on protesting his innocence.
2 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud.
Then Elihu, the son of Barachel the Buzite, of the family of Ram, grew angry. He was angry with Job for claiming he was right rather than God.
3 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig.
Elihu was also angry at Job's three friends because they made it seem that God was wrong, because they had not been able to answer Job.
4 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han;
Elihu had waited to for the other three to speak with Job since they were older than he was.
5 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm.
But when he saw that they could not answer Job, he grew very angry.
6 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit.
Elihu, the son of Barachel the Buzite, said, “I am young, and you are old, which is why I was reluctant to tell you what I know.
7 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.»
I told myself, ‘Those who are older should speak—those who are elderly should teach wisdom.’
8 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit.
However, there is a spirit in human beings, the breath of the Almighty, that gives them understanding.
9 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette.
It is not the old who are wise, or the elderly who know what is right.
10 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit.
That's why I'm telling you to listen to me now—let me tell you what I know.
11 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord.
Well, I waited to hear what you had to say, listening for your insights as you looked for the right words to speak.
12 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar.
I paid close attention to all of you, and none of you have proved Job wrong or answered his arguments.
13 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.»
Don't say to yourselves, ‘We are so wise,’ for God will prove him wrong, not a human being.
14 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar.
Job didn't line up his arguments against me, and I won't answer him the way you did.
15 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram.
You sit there speechless with nothing left to say.
16 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar?
Should I continue to wait since you're no longer talking, just standing there saying nothing?
17 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit.
No—now I'll give my answer too. I'll tell you what I know.
18 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på.
I have so much to say I can't hold the words back!
19 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast.
Inside I'm like fermenting wine all bottled up; like new wineskins ready to explode!
20 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara.
I have to speak before I burst; I will open my lips to answer him.
21 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann;
I will not take sides, and I'm not going to flatter anyone.
22 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv.
I don't know how to flatter, and if I did my Creator would soon destroy me.